En oppløftende reise til Mars.
Dokumentarfilmen Good Night Oppy (Prime Video, 2022) forteller historien om Mars-roveren Opportunity – eller Oppy blant venner – som ble skutt opp i 2003. Håpet var at roveren skulle kunne utforske overflaten på Mars i minst 90 dager, men det endte med å bli en fantastisk oppdagelsesreise som varte i nesten 15 år.
Filmen starter med at ideen om en rover på Mars først ble unnfanget, byggingen og oppskytningen, problemer og løsninger som oppsto underveis og fram til det ble stille fra roveren i 2018. Filmen er satt sammen av intervjuer med sentrale forskere, arkivvideoer fra NASA, samt animerte og virkelighetsnære sekvenser av roveren som kjører rundt på Mars.
En viktig del av historien er også Opportunitys tvilling, roveren Spirit. De to roverne ble skutt opp med tre ukers mellomrom og landet på forskjellige sider av Mars for å utforske ulike områder. Jeg blir sittende med en følelse ganske langt ut i filmen av at det er litt urettferdig at bare Opportunity er representert i filmens tittel, men det blir etter hvert klart at Oppys lange levetid og banebrytende vitenskapelige funn gjør den til den naturlige hovedkarakteren. Spirit var aktiv til «bare» 2010.
Vår representant på Mars
Det store vitenskapelige spørsmålet var om det kunne finnes vann på Mars. I så fall, hva slags vann? Og kunne det være eller ha vært mulighet for liv der? Disse spørsmålene ble roverne sendt ut for å undersøke. I begynnelsen var det om å gjøre å finne ut mest mulig om Mars på 90 dager. Heldigvis ble det mye mer tid til å utforske Den røde planeten enn det.
Roverne er som stand-ins for mennesker ettersom vi ikke kan reise til Mars selv med det første. I filmen forteller forskerne at det var et bevisst valg å gjøre roveren menneskelig i designet. Roverne har for eksempel samme høyde som et gjennomsnittlig menneske slik at de ser Mars i omtrent samme øyehøyde som vi ville gjort, og kameraene har samme oppløsning som menneskeøyne (grunnen for dette ble ikke gitt i filmen). Med kameraer plassert på toppen av et rør får roverne et slags ansikt og de har en robotarm å studere steiner med, og er på mange måter en robot-representasjon av en geolog i feltet.
Forskerne som jobbet med roverne, utviklet emosjonelle forhold til dem og så på dem som familiemedlemmer, omtrent som barn. Da var det tungt å ta farvel når roverne skulle skytes til Mars for aldri å ses igjen. Deretter var lettelsen stor og de kunne føle seg som stolte foreldre da roverne landet trygt på Mars, og de første bildene fra overflaten dukket opp på storskjermen i kontrollrommet. Jeg kjente det i øyekroken.
Som å være der
Det flotteste med filmen er nok de animerte sekvensene hvor vi ser roverne kjøre rundt på Mars. Man får følelsen av å være der sammen med dem og ta del i deres utforskning. Her får roverne også en slags personlighet og det er fort gjort å sammenligne dem med WALL-E. De animerte sekvensene på Mars er forresten basert på data fra NASA for å reflektere riktig landskap og støv- og lysforhold for de nøyaktige situasjonene de prøver å gjenskape.
Forskerne snakker lidenskapelig og ettertenksomt om historien de har vært så heldige å få ta del i, og de er en fryd å høre på. Filmen har i tillegg en slags fortellerstemme i skuespiller Angela Bassett, men det fremstår sporadisk og malplassert (hun dukker opp med noen setninger her og der, første gang rundt 20 minutter inn i filmen), og filmen hadde vært bedre uten. Forskerne er så gode til å snakke for seg og dele av sine egne opplevelser og følelser, at Bassett blir et merkelig og over-polert fremmedelement i en ellers hyggelig og medmenneskelig film.
En musikalsk reise
Dokumentaren unngår for det meste den amerikanske klisjeen med å overdramatisere små situasjoner med voldsom musikk. I stedet har filmen faktisk et overraskende hyggelig lydspor. Dette henger sammen med tradisjonen med at forskerne «vekker» roverne for en ny dag med utforskning på Mars ved å spille en sang i kontrollrommet*. Hver dag ble det valgt en ny sang for å sette stemningen, gjerne med et passende tema hvis det var noe spesielt på gang. For eksempel spilte de «So Happy Together» da Opportunity omsider landet på Mars, tre uker etter Spirit. I filmen fremstår det som at roveren også spiller den samme musikken for seg selv på Mars via høyttalere, men det er en kunstnerisk frihet som filmskaperne har tatt seg.
Rovere før og nå
Til slutt går det som det må gå og som tittelen avslører: Vi mistet signalet fra Opportunity og det var duket for nok en tårefylt stund både på skjermen og i sofakroken.
En svakhet ved filmen er mangelen på historisk kontekst når det gjelder utforskningen av Mars. Prosjektleder Steve Squyres forteller om da han på 1980-tallet begynte å leke med tanken om en robot som kjører rundt på Mars, og etter rundt et tiår med innsendte prosjektforslag til NASA, kommer til slutt beskjeden om at det skal bli rovere. Da hopper filmen glatt over den første roveren Sojourner (1997) og går rett til tvillingene Spirit og Opportunity. Videre nevnes ikke Curiosity (2012–), men vi får til slutt et glimt av det nyeste tilskuddet i rekken, Perseverance (2021–).
Det er oppløftende å se hva vi mennesker kan få til og heve blikket en stund og utforske en annen verden. Det er over for Spirit og Opportunity nå, men utforskningen av Mars fortsetter – og Spirit og Opportunity var med på å bane vei.
* Space.com lagde en spilleliste på Spotify som heter «Opportunity, Wake Up», med noen av sangene som ble brukt da signalet med roveren ble brutt i 2018 og forskerne fortsatt prøvde å oppnå kontakt.
Denne filmanmeldelsen ble først publisert i Astronomi 2023/1. Noen endringer er gjort.
