Et alternativt bosted i rommet redder verken menneskeheten eller filmen.

The Midnight Sky tar utgangspunkt i aldrende Augustine Lofthouse (spilt av George Clooney), som tidligere forsket på beboelige planeter. Han var blant annet involvert i oppdagelsen av en ny, stor, og tilfeldigvis beboelig, måne rundt Jupiter, kalt K-23. Den skal være beboelig som følge av oppvarming fra tidevannsfriksjon inne i månen (som de forøvrig klarte å betegne som «planet» ved minst én anledning i filmen).

En gruppe astronauter har blitt sendt til K-23 for å utforske forholdene der, og er på vei tilbake til Jorda etter en to år lang reise da en katastrofal hendelse rammer planeten vår og gjør den ubeboelig. Året er 2049. Vi får ikke vite akkurat hva som har skjedd, kun at det har med kraftig stråling å gjøre.

Handlingen

Augustine befinner seg på en forskningsbase i Arktis hvor strålingen ikke har nådd fram ennå. Han forsøker å kontakte astronautene for å fortelle dem hva som har skjedd på Jorda og advare dem mot å komme tilbake. Men antennen på basen er for svak. Løsningen blir å trosse Nordpolens tøffe arktiske klima for å reise til en annen base i nærheten som er utstyrt med en kraftigere antenne.

Handlingen i filmen skifter mellom Augustines kalde reise og astronautene i romfartøyet, samt tilbakeblikk til Augustines fortid som avslører mer om ham. Handlingen er svært saktegående, og kanskje er det derfor det er lagt inn en rekke klisjefylte, overdramatiske sekvenser som ikke tilfører historien noe annet enn forutsigbar, «billig» spenning. For selvfølgelig dukker det opp forskjellige farer på Augustines reise, og selvfølgelig skjer det et eller annet med romfartøyet slik at astronautene må ut på romvandring for å fikse det, og selvfølgelig skjer det noe mens de er på romvandring. Det er så mye man har sett før. Det virker nærmest som om filmen følger en oppskrift i stedet for å være seg selv og dyrke sitt eget tema på sin egen stillferdige og tankefulle måte.

Følelsesløst om Jordas undergang

For filmen tar for seg et interessant tema – et tema som kanskje mer relevant for oss enn vi er komfortable med – nemlig vår egen utslettelse, enten det er snakk om klimaendringer eller kjernefysisk krig. Men filmen gjør ikke noe interessant ut av det. Menneskene i filmen ser heller ikke ut til å la seg påvirke nevneverdig av at Jorda holder på å gå under.

Scenene i filmen fremstår følelsesmessige tomme. Filmen klarer ikke å få meg til å utvikle noe forhold til karakterene eller føle sympati med dem, og det er nesten smertefullt å se på interaksjonene mellom dem.
Filmen avsluttes med en liten vending i plottet som verken er spesielt overraskende eller sannsynlig.

Resultatet er en film som ikke etterlater noe inntrykk eller følelser annet enn undring og skuffelse over at denne filmen er blitt lagd slik som den er.

Trailer

Hvis du har sett filmen: Hva syns du om den?

Denne teksten ble opprinnelig skrevet for bladet Astronomi 2021/1. Du kan abonnere på bladet her.

Alle bilder: Netflix