Det siste astronomibildet du så kan ha vært en illustrasjon.
Verdensrommet er fantastisk vakkert og ved hjelp av de beste teleskopene og satellittene, har vi avbildet mange himmelske objekter i utrolig detalj. Men det finnes nye funn som ikke like godt lar seg avbilde fordi objektene og fenomenene er for små og/eller for langt unna. Da tys det ofte til illustrasjonsbilder – uten at dette ofte blir tydelig nok presisert. Dette gir et feilaktig bilde av hva som er teknisk mulig og hva slags data astronomer faktisk sitter på. Og ikke minst: Det kan få virkeligheten til å virke skuffende i sammenligning.
Det er en kombinasjon av overdreven bruk av illustrasjonsbilder blant astronomer og medienes mangel på tydelig merking av disse illustrasjonsbildene som skaper problemer. Illustrasjonene ser ofte så realistiske ut at det er vanskelig å avgjøre fra bildet alene.
Illustrasjonsbilde vs. virkeligheten
La oss se på noen eksempler fra de siste årene.
Oppdagelsen av nye eksoplaneter
Det oppdages stadig nye eksoplaneter – planeter som går i bane rundt en annen stjerne enn Solen. Rundt 4000 eksoplaneter senere liker avisene fortsatt å gjøre et stort nummer ut av det. Illustrasjoner av eksoplaneter er der det syndes mest når det gjelder å feilrepresentere virkeligheten.
Det ble stor ståhei i februar 2017 da det ble annonsert oppdagelsen av hele syv eksoplaneter rundt én stjerne, kalt TRAPPIST-1-systemet. Flere av planetene skal befinne seg i den beboelige sonen, som er den avstanden fra stjernen hvor vann kan eksistere i flyende form på overflaten av en planet lik Jorden. Flytende vann tror vi er viktig i jakten på liv. Da er det fristene å illustrere disse planetene til å være svært jordlignende med hav og skyer, selv om vi ikke aner om dette finnes der.
Kunstnerisk fremstilling av hvordan planetene i Trappist-1-systemet KAN se ut. De tre midterste planetene anslås å være «jordlignende» og har derfor fått vann på overflaten av illustratøren. Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech
Illustrasjonen ovenfor ble lagd av NASA, og er merket «illustrasjon». Problemet var at mange medier som gjenga bildet kappet bilde slik at illustrasjonsmerkingen ikke var med, kombinert med uklar eller ingen bildetekst. Da var det ingen måte å vite om dette er et virkelige bilde av planetene eller ikke.
Det er svært utbredt at det brukes illustrasjoner for å vise eksoplaneter. Sannheten er at det er svært vanskelig å avbilde eksoplaneter. De er små, lyssvake og befinner seg langt unna. Mange eksoplaneter har vi derfor ikke bilder av i det hele tatt. I de fleste tilfeller, inkludert TRAPPIST-1-systemet, har vi kun grafer som forteller om deres eksistens. Noen planetsystemer finnes det riktignok bilder av. Men planetene kan ikke ses som annet enn små blobber:
Planetsystemet HR8799 fotografert i infrarødt lys. Systemet består av minst fire planeter, avbildet her. Pilene indikerer planetenes videre bane de neste ti årene. Lyset fra stjernen i sentrum av bildet er blokkert for å gjøre det mulig å se de lyssvake planetene. Foto: NRC-HIA, Christian Marois, og W.M. Keck Observatory
Det nærmeste vi kan si noe om forholdene på en eksoplanet, er at vi kan anslå om det er snakk om en steinplanet eller gassplanet, og vi kan måle hvilke stoffer som finnes i atmosfæren rundt planeten.
Med nye teleskoper er håpet at det skal være mulig å ta bedre bilder av eksoplaneter. Men disse bildene vil aldri kunne matche detaljnivået i illustrasjonsbildene, med mindre vi faktisk får sendt romfartøy dit. For å sette det i perspektiv, har vi fortsatt til gode å ta gode bilder av alle dvergplanetene i solsystemet vårt.
Det som i alle fall er sikkert, er at vi er utenkelig langt unna å kunne ta et overflatebilde fra en eksoplanet. Men det hindrer oss ikke i å spekulere hvordan disse fremmede verdenene kan se ut, slik som på NASAs nettside Exoplanet Travel Bureau eller som vist her:
Illustrasjonen viser en tenkt utsikt fra overflaten på planeten Proxima b, som kretser rundt den røde dvergstjernen Proxima Centauri, vår aller nærmeste nabostjerne. Illustrasjon: ESO/M. Kornmesser
Besøk av en interstellar asteroide
I november 2017 var den store nyhetssaken at vi for første gang hadde observert en interstellar asteroide i solsystemet vårt. Nyhetssakene ble akkompagnert av denne dramatiske illustrasjonen som viste hvordan astronomer så for seg at asteroiden ser ut basert på deres observasjoner:
Kunstnerisk fremstilling av hvordan den interstellare asteroiden er tenkt å se ut. Illustrasjon: ESO/M. Kornmesser
Illustrasjonen ovenfor er ikke ren fantasi. Ved å studere asteroiden over tid og se på hvordan den reflekterer lyset fra Solen mens den roterer, har astronomer kunnet danne seg et bilde av hvordan asteroiden sannsynligvis ser ut. Og disse observasjonene tyder på at asteroiden er svært langstrakt i formen, som vist i illustrasjonen.
I virkeligheten er asteroiden for liten og rask til å ta et slikt fantastisk bilde av den. Det virkelige bildet av asteroiden ser slik ut, som naturligvis ikke hadde skapt like mye oppmerksomhet:
Et faktisk bilde av asteroiden 1I/2017 (‘Oumuamua) som en liten prikk inni den blå sirkelen. Teleskopkameraet har fulgt asteroiden mens den har reist gjennom solsystemet, og stjernene rundt den danner derfor et stripemønster i bildet. Foto: ESO/K. Meech et al.
Nyere studier tyder forresten på at den interstellare asteroiden kan være en komet.
Sorte hull
Vi kan ikke se sorte hull og de gjør seg derfor ikke spesielt godt som fotoobjekter. I tillegg er de gjerne for små og for langt unna til at det hadde blitt interessante bilder av dem uansett. Det astronomer observerer når de ser på et sort hull, er materien rundt det sorte hullet som kan være synlig for oss, spesielt hvis materie som faller inn i det sorte hullet produserer et sterkt nok lysglimt.
For å illustrere et supermassivt sort hull er det ikke uvanlig å se illustrasjoner som dette:
Denne illustrasjonen viser et hurtigroterende supermassivt sort hull som omgis av en såkalt akkresjonsskive av materie som spiraliserer innover mot det sorte hullet og varmes opp og blir lysende på veien. Illustrasjon: ESO, ESA/Hubble, M. Kornmesser
Et slikt bilde er det umulig for oss å ta i virkeligheten.
Det supermassive sorte hullet som ligger nærmest oss, er det supermassive sorte hullet som befinner seg i sentrum av galaksen vår. Det heter Sagittarius A* og de beste fotografiene vi har av det er på dette nivået:
Fotografier av det supermassive sorte hullet i sentrum av galaksen vår i forbindelse med et utbrudd («flare»). Bilde: NASA
Dette ser naturligvis ikke like dramatisk og skummelt ut, og forteller oss heller ikke hva som egentlig foregår. Illustrasjonen, som er basert på fysiske teorier for hva vi tror foregår når materie beveger seg rundt et sort hull, kan derfor være hjelpsom for å forstå det faktiske fenomenet. Men det gir et misvisende bilde av hva som faktisk lar seg fotografere. Nå jobbes det iherdig med å klare å gjøre observasjoner svært nærme Sagittarius A* av prosjektet Event Horizon Telescope.
Noen tanker om illustrasjonsbruk
Den overdrevne illustrasjonsbruken handler (som regel) ikke om å late som at virkeligheten er mer spektakulær enn den egentlig er. Det handler om å skape nysgjerrighet og interesse blant folk. Det er vanskelig å engasjere folk med noen piksler eller en graf. Dramatiske bilder vekker interesse og kan få oss til å drømme oss bort i, og bedre forstå, universets mange fenomener.
Men jeg skulle ønske det alltid var slik at illustrasjonene ble godt merket (aller helst med ordet «illustrasjon» i selve bildet) og at de ble satt opp mot dataene som faktisk er blitt samlet av astronomene, slik at det blir tydelig for folk hvor stort spranget faktisk er mellom illustrasjon og virkelighet. I noen tilfeller, slik som med eksoplanetene, er illustrasjonene svært spekulative, mens de i andre tilfeller er mer virkelighetsbaserte.
* * *
Kjenner du til noen flere eksempler på bruk av (potensielt) misvisende illustrasjoner i astronomien?
Hovedbilde: Eksoplanet (NASA/JPL-Caltech) og interstellar asteroide (ESO/M. Kornmesser)
