Om mangelen på kvinner i astronomien og i astronomihistorien.
Forrige uke gjorde jeg et radioopptak for programmet Ekko på NRK. Det handlet om astronom Jocelyn Bell Burnell og hennes pulsaroppdagelse (som jeg nylig skrev om på bloggen), kvinner i astronomien og Nobelprisen i fysikk. Temaet dukket opp i forbindelse med at Bell Burnell nylig ble tildelt Special Breakthrough Prize in Fundamental Physics for hennes oppdagelse av pulsarer, en oppdagelse som veilederen hennes fikk Nobelprisen for.
Du kunne høre intervjuet i programmet Ekko på P2 den 1. oktober 2018, som også inkluderer fysiker Gry M. Tveten. Gry har skrevet et interessant innlegg om hvorfor ikke flere kvinner har vunnet Nobelprisen i fysikk. I år var det endelig en ny kvinne blant vinnerne!
Kvinner i astronomien
Når man lærer om astronomi på skolen, er det stor sannsynlighet for at man ikke får høre om kvinner i det hele tatt. I stedet får man inntrykk av at astronomien har vært drevet fremover utelukkende av mannlige genier. Men det finnes flere eksempler på kvinner som har gjort viktige vitenskapelige bidrag til astronomien. Det er derfor jeg startet innleggsserien om Astronomikvinner her på bloggen.
Begynnelsen for kvinner i astronomien var som «menneskelige datamaskiner». De gjorde mye av rutinearbeidet tilknyttet den store mengden observasjoner som hadde begynt å renne inn på slutten av 1800-tallet, da de var en billigere arbeidskraft enn menn. I dette bildet ser vi blant annet de kjente astronomikvinnene Henrietta Swan Leavitt og Annie Jump Cannon. Bilde: Harvard College Observatory
Kvinnelige astronomer er ikke bare underrepresentert i historiebøkene, men også i fagfeltet i dag. Det kan føles ensomt å mangle kvinner å relatere seg til og se på opp til. Dette kan gjøre at miljøet føles mindre inkluderende for kvinner. I tillegg har det i forbindelse med #metoo kommet frem en rekke historier om seksuell trakassering innen akademia (spesielt fra USA) som kan gjøre at akademia ikke er et blivende sted for kvinner.
Hvorfor vi trenger kvinner i naturvitenskapene
Jenter kan vise like stor interesse for vitenskap som gutter når de er yngre, men så skjer det et eller annet. Vitenskap markedsføres mer mot gutter enn jenter. Gutter blir oppfordret til å eksperimentere, bygge og utforske, mens jenter heller blir oppfordret til å være søte og lese.
Det er ingen god grunn til at det skal være en overvekt av menn i naturvitenskapene i dag. Menn er ikke predisponert til å være smartere eller flinkere enn kvinner, og matematikk er ikke en «guttegreie» fra et biologisk perspektiv. Alle kan drive med vitenskap! Kvinner kan likevel oppleve å bli oversett og kan møte flere hindringer enn menn når de skal stige i de akademiske gradene.
Ved å inkludere kvinner og andre minoriteter får vi ikke bare et større sosialt mangfold innen vitenskapene – som kan være bra for det sosiale miljøet. Vi får også en større gruppe kandidater å velge fra, slik at vi får de beste folkene – uavhengig av kjønn. Å inkludere forskjellige mennesker vil også bidra med et mangfold av ideer, tilnærminger og perspektiver som kan føre til økt kreativitet og bedre løsninger på vitenskapelige problemstillinger. Dette er spesielt kritisk innen fagfelt som helse og teknologi, hvor overvekt av mannlige forskere gjør at medisiner og løsninger tilpasses menns behov, og ikke kvinners.
Rollemodeller
Rollemodeller kan ha stor betydning både for rekruttering og for motivasjonen underveis i et studium eller en karriere. Ved å se at det er en kvinne som er aktiv innen det fagfeltet man selv drømmer om å utforske, er det lettere å se for seg selv i den rollen. Der det ikke er kvinner, er det fort gjort å tenke at man som kvinne ikke hører hjemme.
De svært få gangene jeg hadde en kvinnelig foreleser da jeg studerte ved UiO, følte jeg at det ga meg en boost. Da kunne jeg lettere se for meg selv som forsker. Mens rekken av mannlige, eldre forskere hadde motsatt effekt og fikk meg til å lure på hva jeg hadde der å gjøre. Universitetet føltes for «gubbete». Dette inntrykket var annerledes da jeg tilbragte et år ved København universitet, hvor de har hatt fokus på å få inn kvinner og yngre folk. Det opplevdes ikke «gubbete» i det hele tatt. Skulle jeg gått videre med forskning ville det vært mye mer fristende å gjøre det i København enn i Oslo, nettopp på grunn av dette mangfoldet. Det er trist at dette skal være en faktor.
- Les mer: Rollemodell & What I See Project (blogginnlegg, 13.03.2016)
Fordi det er få kvinner i høye akademiske stillinger (f.eks. professor og førsteamanuensis) innen astronomi i Norge, får kvinnelige studenter sjeldent eller aldri muligheten til å ha kvinnelig veileder, dersom de ønsker det. Dette fikk jeg derimot mulighet til da jeg skrev masteroppgaven min i København. Jeg valgte ikke Marianne som veileder fordi hun var kvinne, men fordi hun er ekspert på sitt fagfelt (aktive galakser), som var samme fagfelt som jeg er interessert i. Men for min del var det en bonus at hun var kvinne. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor. Det var inspirerende og inkluderende å snakke astrofysikk med en kvinne. Og det føltes mer komfortabelt med en kvinne, ettersom mastergradskrivingen kan være en utfordrende tid med mange følelser av usikkerhet rundt egne evner og tilhørighet.
* * *
Hvordan opplever du – hvis du er kvinnelige student, forsker eller arbeidstaker – viktigheten av å ha andre kvinner rundt seg?
Hovedbilde: bakgrunnsbilde av Tim Park (brukt med tillatelse) og Pexels
