Film: «2001: En romodyssé»

Denne filmklassikeren fyller 50 år i år! Det fortjener et gjensyn.

Scifi-filmen 2001: A Space Odyssey kom i 1968 og anses som en av de viktigste scifi-filmene noen sinne. De siste ukene har Cinemateket vist den originale 70 mm-versjonen av denne kultklassikeren. I går fikk jeg med meg den siste visningen av filmen i en fullsatt sal. 2001: A Space Odyssey er en spesiell film, for å si det mildt.

Kort om handlingen

Filmens handling starter milloner av år tilbake i tid, da menneskeaper levde i den afrikanske ørkenen. En mystisk, svart monolitt dukker plutselig opp i landskapet, som ser ut til å trigge en slags evolusjon i menneskeapene.

Deretter hopper filmen frem til «nåtiden» hvor menneskeapene er blitt til mennesker med romstasjon rundt Jorden og base på Månen. Vi følger en forsker som reiser til månebasen for å se nærmere på en svart monolitt som er blitt gravd opp der og som har et underlig magnetfelt rundt seg.

18 måneder senere befinner vi oss ombord det amerikanske romskipet Discovery One som er på vei til Jupiter. Ombord er tre nedfryste astronauter, samt to våkne astronauter. Teknologien ombord styres av den superintelligente datamaskinen HAL 9000, som har «artificial general intelligence», og som etter hvert begynner å ta saker i egne hender.

Jeg skal ikke røpe mer om hva som skjer videre i filmen eller hvordan de ulike «kapitlene» henger sammen, men det blir både dramatisk og absurd etter hvert. Her er trailer for filmen:

Dommen

Filmen er langdryg, abstrakt og uforståelig, med et spesielt og gjennomtrengende lydspor som man nesten kan bli gæren av til tider. Det er lite dialog eller forklaringer på det som foregår og man blir sittende igjen som et stort spørsmålstegn etterpå. Filmskaperen Stanley Kubrick ønsket selv at filmen skulle være åpen for tolkning fremfor at han skulle gi definitive svar på hva filmen egentlig prøver å si. Som seer kan det være frustrerende at filmens mening er så åpen.

Kubricks medforfatter av filmen, scifi-forfatteren Arthur C. Clarke, skrev en bok med samme tittel som filmen mens filmen ble lagt, som kom ut etter at filmen hadde premiere. I boken, som ikke følger filmen til punkt og prikke, blir ulike deler av historien tydeligere forklart. Wikipedia-siden Interpretations of 2001: A Space Odyssey oppsummerer ulike tolkninger av filmen.

Filmens settdesign og visuelle effekter (filmen fikk Oscar-pris for sistnevnte) er imponerende med tanke på at filmen ble lagd for hele 50 år siden. Visuelt ser filmen veldig bra ut, med unntak av et segment som minner mer om en syretripp fra 1980-tallet, som jeg syns ser billig og dårlig ut sammenlignet med resten av filmen.

Filmen varer i 2,5 time. Ofte er fremdriften så treg at man får følelsen av å se på et «minutt for minutt»-program som for dagens publikum kan grense mot uutholdelig. Det skal sies at publikum hadde et annet behov for action i 1968 enn vi har i dag. Men det er definitivt sekvenser som kunne vært kortet ned betraktelig.

Til syvende og sist er 2001: A Space Odyssey sannsynligvis en film som mange enten syns er genial eller håpløs. Det krever en del av seeren for å få noe ut av filmen og finne mening i den. Noen mener at filmens betydning blir klarere andre gang man ser den, men hvem orker å se den to ganger?

* * *

Har du sett filmen? Hva syns du om den? Hvis du ikke har sett den, ligger den på Netflix for tiden.

Sjekk ut andre filmer jeg har skrevet om på bloggen under emneknaggen film ?

PS: I 1984 kom det en oppfølger til filmen som jeg ikke har sett – 2010: The Year We Make Contact – som er basert på en oppfølgerbok skrevet av Arthur C. Clarke.