Nattehimmelen er ikke det den en gang var.
Har du sett Melkeveien strekke seg som et bånd over nattehimmelen noen gang? Himmelen må være ordentlig mørk for at du skal kunne se det. Det er ikke mange steder vi omgir oss med til vanlig som er så mørke. Selv om du reiser et stykke unna en by, er du ikke garantert mørk himmel. Lyset fra byen kan ligge som en glød langs horisonten. Men reiser du til et helt avsidesliggende sted, vil en utrolig stjernehimmel åpenbare seg.
Nattehimmelen
Så dramatisk endrer nattehimmelen seg fra sted til sted, avhengig av lysforholdene:

Bilde: Stellarium
Tallene i de forskjellige feltene i bildet er den såkalte Bortle-skalaen, og gir et tall på hvor mørk himmelen er. 9 er det dårligste nivået. Når himmelen er så lys, kan du hovedsakelig se Månen, planetene og de mest lyssterke stjernene og stjernehopene. Sjekk dette lysforurensningskartet over hele Jorden for å se hva nivået er der du bor!
I videoen nedenfor illustreres det samme som i bilde ovenfor. I videoen ser fargene ut til å være justerte slik at Melkeveien syns tydeligere enn den egentlig ville gjort. Se for eksempel disse sammenligningsbildene før og etter redigering.
Det er utrolig hvor mange stjerner det hadde gått an å se dersom nattehimmelen bare var mørk nok!
Observasjonsastronomi
Det er etterhvert få steder på Jorden hvor vi kan plassere et teleskop og unngå lysforurensning. Mount Wilson Observatory var for eksempel et svært viktig vitenskapelig teleskop på begynnelsen av 1900-tallet. Men lyset fra Los Angeles har gjort at teleskopene der ikke lenger kan brukes til noe særlig vitenskapelig.
- Les mer: Teleskoper (1): Hooker-teleskopet på Mount Wilson (blogginnlegg)
På grunn av problemet med lysforurensning, finner du gjerne teleskoper plassert på øde steder, som på øyer eller i fjellene. Teleskopene til European Southern Observatory (ESO) står for eksempel i Atacama-ørkenen i Chile som skal ha en av de beste himlene på Jorden for å drive astronomi under. Jeg håper jeg får reise dit en gang!
Det mørkeste stedet jeg selv har vært hvor jeg ble mest imponert over nattehimmelen, må ha vært på toppen av øyen La Palma. Der ligger Roque de los Muchachos Observatory.
Mennesket og nattehimmelen
Det er ikke bare vitenskapen som lider som følge av lysforurensningen. Vi mennesker taper også noe. Vi mister kontakten med universet utenfor. Og vi går glipp av muligheten til å se noe så fantastisk vakkert som nattehimmelen er på et ordentlig mørkt sted. En nattehimmel som kan få oss til å undre oss og drømme oss vekk.
Akkurat nå kan vi savne nattehimmelen litt ekstra fordi det er sommer. Til vinteren håper jeg at jeg kan reise et sted hvor jeg kan se en skikkelig stjernehimmel.
Lysforurensning påvirker også dyrelivet, for eksempel dyr som bruker Månen og stjernene til å navigere.
Les mer:
- Store norske leksikon: Lysforurensning
- Wikipedia: Light pollution
- Popular Science: Light pollution is getting worse
Hovedbilde: Oriontåken fotografert under to ulike lysforhold av Jeremy Stanley
Jeg er også interessert i dette temaet. Min infallsvinkel er både som profesjonell astronom
ved Universitetet i Oslo og som mangeårig amatørastronom.
Temaet lysforurensning må sies å være ekstremt tverrfaglig.
En konsekvent overgang fra dagens (i hovedsak) monokromatisk guloransje utebelysning til moderne LED-belysning med et kontinuerlig fargespektrum og blåere farge vil kunne ha en dramatisk effekt på nattehimmelen. Blått lys er vesentlig mer forstyrrende enn rødt lys, og selv om man *ikke* øker den totale lysmengden ved overgang til LED-lys
(men deler av gevinsten med ny og billigere teknologi hentes ofte ut som mer lys, så dette er egentlig et “best case scenario»), viser simuleringer at det da knapt vil finnes noen områder igjen i sør-Norge med en naturlig nattehimmel som er helt fri for kunstig belysning i alle retninger. Selv moderat lysforurensning påvirker i vesentlig grad synbarheten til
himmelfenomener/objekter som meteorer, Melkeveibåndet, zodiakallys og diffuse objekter som galakser og gasståker.
Norske profesjonelle “natt-astronomer” henter i dag data fra store observatorier i utlandet, og det foregår ikke vesentlig “nattastronomi” i Norge i dag i profesjonell regi. Når det er sagt bør det nevnes at det finnes en rekke «halvprofesjonelle» amatørastronomer rundt om i landet som bidrar med observasjoner av vitenskapelig verdi og det finnes også flere astronomiske anlegg som brukes til undervisningsformål (f.eks. solobservatoriet på Harestua).
Et etter min mening underkommunisert aspekt med lysforurensning er den kulturhistoriske verdien. Mønstre på nattehimmelen (f.eks. stjernebilder, stjernehoper, strukturer i Melkeveibåndet) har vært en viktig del av mange kulturers forestillingsverden. På skolen lærer barna både om de klassiske stjernebildene fra antikken (hvor de eldste ihvertfall går tilbake til sumererne) og de samiske stjernebildene.
Sånn sett er det en del av verdensarven vi mister når lysforurensningen gjør det umulig å gjenkjenne disse mønstrene. Det er litt paradoksalt at jeg sitter og skriver dette i en universitetsbygning fra 1930-tallet hvor vi ikke kan endre fargen på veggmalingen uten å få riksantikvaren på nakken, mens 4000 års kulturhistorie blir visket ut av lysforurensning over hodene våre.
Når det gjelder motivasjon av eventuell regulering tror jeg man kommer lengst ved å vise til de mulige helsemessige og miljømessige konsekvensene av lysforurensning:
Det er godt etablert kunnskap at blått lys (som altså LED-lamper sender ut vesentlig mer av) undertrykker produksjon av søvnhormonet melatonin i kroppen. Søvnforstyrrelser/søvnmangel er et folkhelseproblem som bl.a. knyttes til
økt overvekt, diabetes og hjerte- og karsykdommer, se f.eks.
http://healthysleep.med.harvard.edu/healthy/matters/consequences
Skiftarbeid som innebærer forstyrrelser av normalt sovemønster er for øvrig klassifisert av International Agency for Research on Cancer (som er en del av WHO) som en klasse 2A karsinogen, dvs. at det sannsynligvis er kreftfremkallende for mennesker. American Medical Association har i en rapport vist til forskning som påviser sammenhenger mellom blått (LED-)lys, redusert melatoninproduksjon og økt risiko for blant annet brystkreft.
http://www.darksky.org/ama-report-affirms-human-health-impacts-from-leds/
Når det gjelder kreftrisikoen er det verdt å nevne at resultatene er kontroversielle og at det fortsatt er en lite utforsket problemstilling (men som altså i dag blir tatt seriøst av store helseorganisasjoner). Men basert på det vi vet i dag er det rimelig å argumentere for at et “føre-var-prinsipp” bør styre regulering av (LED-)belysning.
Det er gjort en hel del forskning på hvordan lysforurensning innvirker på økosystemer. Her i Norge har insektsøkologene ved NMBU sett på effekten lys har på insekter, se f.eks.
http://blogg.nmbu.no/insektokologene/2016/04/som-en-moll-mot-lyset-men-ikke-i-byen/
og http://blogg.nmbu.no/insektokologene/2014/12/na-tenner-moder-alle-lys/
Det er ikke meningen å svartmale LED-teknologien — denne gir nye muligheter til
å begrense problemet, med bedre skjerming/retningsjustering på belysningen, bruk av bevegelsessensorer/dimming, variering av lysstyrke og fargetemperatur som funksjon av tid på døgnet etc. LED-lyset behøver heller slett ikke å være blått; såkalt «Amber LED» har omtrent samme fargetemperatur som eksisterende belysning. Men det krever at bevissthet omkring de aktuelle problemstillingene fører til hensiktsmessig lysbruk.
Tusen takk for godt og spennende innspill til temaet, Håkon. Her var det flere ting jeg ikke hadde tenkt på.
Her er et (dessverre ikke så godt oppløst) bilde som viser forskjellen på LED-farger, for de som er nysgjerrige: http://www.inirgee.com/LED%20Amber%20White%20WWhite%20Clear%20Comparison%20txta.gif. Det er dramatiske fargeforskjeller.
Det er blitt utviklet LED-lamper som inneholder både lyspære med blåhvit LED og med amber LED, slik at man kan få fargetemperaturen til å skifte med tid på døgnet. Og det er allerede i gang pilotprosjekter med bruk av bevegelsessensorer/dimming langs norske veier: https://www.dinside.no/motor/disse-gatelyktene-har-du-neppe-sett-maken-til/69004426