Jeg tilbragt tre dager på Starmus-festivalen og fikk hodet proppfullt av informasjon og inntrykk. Her er mine tanker om arrangementet.
Starmus-festivalen – som tar sikte på å feire vitenskapen og dele forståelsen og verdsettelsen av vitenskap – ble denne gangen avholdt i Trondheim. Lovordene om hvor flott det skulle bli, har vært mange og sittet løst. En del av hypen henger naturligvis sammen med navnene på vitenskapsfolkene som skulle snakke under arrangementet: Stephen Hawking, Buzz Aldrin, Neil deGrasse Tyson, Brian Cox, Brian Greene, Olivier Stone og Larry King, for å nevne noen av de mest kjente. Da ligger det naturligvis an til å bli et utrolig spennende arrangement.
Jeg fikk gleden av å dra til Starmus sammen med to råe damer fra vitenskapsbladet Ny Vitenskap, noe som betød pressetilgang og muligheten til å intervjue astronaut Christer Fuglesang! Her er noen bilder fra Snapchat (du kan følge meg ved å legge til astromaria):
Overfladisk formidling
Festivalprogrammet var tettpakket hver dag. Det første jeg merket, var at det var alt for mye informasjon på alt for kort tid. Det ble litt frustrerende, faktisk. Når jeg hadde hørt mellom fem og ti foredrag i løpet av en dag, var det vanskelig etterpå å huske hva jeg hadde hørt, ettersom det ikke var lagt inn noe særlig tid til å fordøye det som ble sagt og reflektere rundt det, før jeg ble stappet full med ny hjerneføde. Da ble festivalen litt bortkastet. Foredragstiden var dessuten som regel for kort (20 minutter) til at man kom ordentlig inn i et tema.
Disse faktorene ødela utbyttet av arrangementet for min del, fordi de gjorde at kunnskapen jeg satt igjen med ble svært overfladisk. Starmus-festivalen ble et formidlingsmaraton som jeg ble utmattet av, i stedet for inspirert. Måten det var lagt opp på, var en fin måte å bli presentert for en stor mengde interessante ideer og fagområder, men jeg er usikker på hvilken verdi det har når det går så fort og overfladisk for seg. Det kan hende jeg rett og slett ikke er festivaltypen – jeg foretrekker at ting går litt langsommere og grundigere, med tid til ettertanke.
I tillegg til foredrag, var det flere paneldebatter i løpet av uken. Disse hadde for mange deltakere og var ofte innholdsmessig intetsigende. De prøvde å dekke for mange temaer, som gjerne innebar at panelistene ble bedt om å synse om ulike temaer utenfor sitt fagfelt, og rakk ofte ikke komme frem til noe interessant før det bar videre til neste tema. Det var også flere tilfeller hvor paneldebattene havnet i pinlige diskusjoner rundt kvinner (ledet an av eldre, hvite menn), som etterlot en bismak – dette var det siste jeg fikk med meg før jeg reiste fra Starmus, så det har nok preget mitt syn på arrangementet og forsterket min følelse av ikke helt å passe inn der. Forskning og vitenskap føltes som en gutteklubb, også på Starmus.
Formidlerne
Noe av det jeg likte best ved Starmus, var å se personene bak forskningen, og se så mange komme sammen for å snakke om vitenskapen sin. Det gjør vitenskapen mer menneskelig og konkret. Det er alltid interessant å se hvordan ulike personer formidler kunnskapen sin. Foredragene var alt fra gode og interessante, til akademiske og kjedelige.
Det var stas å oppleve astrofysiker Neil deGrasse Tyson. Han fremstod som den formidlingsstjernen han er: Han synes alltid å ha velfunderte, velformulerte svar på det meste – selv langt utenfor sitt eget fagområde. Jeg syns det er helt fantastisk å høre på, og han gir meg gåsehud hver gang. Det var synd han ikke ble invitert til å holde et foredrag selv. Spesielt når han vant en formidlingspris der også – da hadde det jo passet å la han formidle litt?
Jeg syns også det var utrolig artig å høre på Larry King. Andre som var ekstra fine å høre på, var astronaut Sandra Magnus, nobelprisvinner i fysikk Adam Riess, astronaut Terry Virts, astrofysiker Sara Seager, fysiker Brian Greene (som formidler teoretisk fysikk med hele kroppen), økonom Jeffrey Sachs og astrofysiker Jill Tarter. Jeg hadde likt å se flere yngre foredragsholdere, og at flere kvinner fikk muligheten til å snakke på hovedscenen i «beste sendetid».
Selv om Starmus-festivalen ikke var noen fulltreffer for meg, ser det heldigvis ut til at mange andre syns det var et fantastisk arrangement og at de fikk mye ut av det – og det er jo veldig bra!
Intervju med en astronaut
Under Starmus-festivalen fikk jeg muligheten til å intervjue den svenske astronauten Christer Fuglesang på vegne av Ny Vitenskap. Fuglesang besøkte Den internasjonale romstasjonen (ISS) i 2006 og 2009.
Mens jeg hørte på intervjuer med de andre astronautene på scenen og forberedte spørsmål til mitt eget intervju, lurte jeg på om det egentlig var noe nytt å spørre en astronaut om og om det var noe nytt for dem å si. De må ha blitt spurt om alt før. Og jeg syns det er så frustrerende at det ikke går an å komme ordentlig frem til opplevelsen deres: Hvordan føltes det egentlig å være i rommet, på romstasjonen eller på Månen? Ord blir med en gang tomme når man skal prøve å formidle slike fantastiske opplevelser som astronauter har vært med på, at det nesten føles meningsløst å spørre. Det er kanskje slike ting man heller burde diskutert over en øl på en mørk kveld, når verden føles litt mer poetisk, i stedet for i et godt opplyst lite rom hvor intervjuprogrammet er tett.
Intervju med astronaut Christer Fuglesang. Bilde: Jeanette Hanvik (Ny Vitenskap)
Men jeg fikk spurt om litt forskjellig – selv om det ikke er mye man rekker å dekke i løpet av en halv time – og det ble til slutt en artikkel av det. Intervjuet mitt med Fuglesang kommer på websiden til Ny Vitenskap i august (jeg sier nok ifra når det kommer). Enn så lenge kan du lese en artikkel jeg bidro med å skrive som oppsummerer noen av temaene som ble tatt opp i løpet av Starmus-festivalen: Stjernene rocker i Norges tekno-hovedstad (Ny Vitenskap, 28.06.2017).
* * *
Du kan se en del av foredragene fra Starmus hos NRK 🙂
Hva syns du om Starmus-festivalen og/eller den måten å formidle vitenskap på?
