«Hei, jeg heter Maria, og jeg forsker på aktive galakser.»
Forskere som holder til ved et institutt er som regel inndelt i forskningsgrupper basert på hvilket tema de forsker på. Ved Institutt fore teoretisk astrofysikk i Oslo har vi for eksempel kosmologigruppen og solfysikkgruppen. Ved Dark Cosmology Centre i København forsker jeg på aktive galakser, som betyr at jeg er med i AGN-gruppen, hvor AGN står for active galactic nuclei eller «aktive galaksekjerner». Vi er en ganske liten gruppe på seks stykker, hvor jeg inntil nå nylig var den eneste masterstudenten.
Her har en illustratør visualisert tenkte jetstråler fra den aktive galaksekjernen i den lokale galaksen Arp 220 som er fotografert av Hubbleteleskopet. Bilde: NASA/JPL-Caltech
Som masterstudent har man tilhørighet til en forskningsgruppe, for man holder jo faktisk på med forskning i masteroppgaven, og da kan man være med på hva enn forskningsgruppen måtte finne på. Det kan for eksempel hende at forskere innen samme fagområde fra utenlandske institutter kommer og holder foredrag, man kan diskutere nye vitenskapelige artikler innenfor fagfeltet sitt (eller andres!), spise lunsj sammen, og lignende.
Min tur
I AGN-gruppen er programmet at én av oss står for en 15 minutters diskusjon eller presentasjon, for eksempel av en forskningsartikkel som vi alle har sett på i forkant av møtet eller om vi vil vise frem noen egne resultater. Dette ansvaret går på rundgang. Etterpå diskuterer vi eventuelle problemer vi har i forskningsarbeidet vårt som vi ønsker å få hjelp til fra gruppen, enten det er tekniske spørsmål eller mer generelle teorispørsmål.
AGN-gruppen kom ganske sent i gang med gruppemøtene etter sommeren, så jeg hadde ansvaret for gruppemøtet bare én gang før jul. Siden jeg var ny da, brukte jeg det første gruppemøtet «mitt» til å introdusere meg selv og fortelle om hva jeg skal forske på mens jeg er der, samt vise frem noen grafer jeg hadde lagd så langt.
Forrige uke var det min tur igjen. I mangel på andre ideer, bestemte jeg meg for å snakke om sorte hull fra direkte kollaps, som jeg holdt et foredrag om i et studieemne jeg tok for et år siden. Jeg har tidligere blogget ganske langt og omstendelig om dette foredraget, som jeg har delt opp i tre deler:
Jeg snakket om noen av de fysiske forutsetningene for at man skal kunne få et sort hull fra direkte kollaps fra en gassky, og deretter tok jeg kort for meg to vitenskapelige artikler som er kommet det siste året som sier noe om hva status er innen dette forskningsfeltet (se her og her). Alt i alt gikk det sånn passe 😛 (Jeg føler meg ikke akkurat som den glupeste i rommet som masterstudent, og det er jeg ikke i nærheten av å være heller, haha.) Men konklusjonen ble i alle fall at sorte hull fra direkte kollaps er noe vi bør snakke mer om, så i neste gruppemøte skal vi ta for oss en annen artikkel om nettopp dette, så det blir spennende!
Meg foran Dark i høst. Her kan dere se litt av de andre tingene som foregår i samme bygningen.
