Gjør popularisering av vitenskap at komplekse konsepter fremstår som for enkle?
Det finnes mange former for popularisering av vitenskap: Du leser det i aviser eller skolebøker, hører det på radio, eller ser det på TV. Her blir forskning som har pågått i flere tiår kondensert og oppsummert i en passe og lettforståelig dose.
Konsekvensene av popularisering
I ukens Uviten-spalte i Aftenposten skriver Simen Gaure om hvordan popularisering av vitenskapen får folk til å tro at alt egentlig er ganske enkelt og kan forstås av folk flest. Så hva trenger vi eksperter til? For det er sjelden at det kommuniseres faglige uenigheter eller usikkerheter – disse muligens små, men svært viktige detaljene som kan gjøre ethvert fagområde forferdelig komplekst.
Simen Gaure spør: «Bør man popularisere og forenkle komplekse problemstillinger og løsninger?» Han tar for seg en vitenskapelig artikkel hvor de har forsket på hvordan folk reagerer på popularisert kunnskap:
«De får forsterket tiltro til egne vurderinger innenfor fagfeltet, uten å høre på forskere og andre eksperter. Interessant nok oppfattet de ikke fagfeltet som noe mindre komplekst.
Forskernes hypotese for hvorfor man likevel stoler mer på egne vurderinger, er at tekstene er lettleste, man trenger ikke å anstrenge seg, men får inntrykk av at det er enkelt å sette seg inn i og navigere i et komplekst saksfelt.»
Det viser seg dessuten at vi lett lar oss overbevise når påstander blir presentert på en popularisert måte, enten det er for eller imot en sak. Dette er en skummel utvikling. Mister vi evnen til å være kritiske?
Møtet med det ukjente
Professor i medisin, Edvin Schei, har tidligere skrevet i Aftenposten at «[foreleserens] jobb er å hjelpe studentene til å forstå at virkeligheten er større enn vår fatteevne, tåle at verdens kompleksitet fyller oss med tvil og usikkerhet, uten at vi trenger å miste motet.» Man kan kanskje si det samme om vitenskapsformidleren?
Mellom linjene i populariserte fremstillinger av vitenskap ligger det hele tiden haugevis av forbehold og gråsoner som aldri blir kommunisert, for da ville virkeligheten blitt så rotete å forholde oss til. Men jeg tror det er viktig å nevne faglige uenigheter eller usikkerheter der det er noen. For hvis usikkerheter og uenigheter ikke blir kommunisert, kan vi bli gående i en boble hvor vi har et svært naivistisk bilde av både forskningen og verden vi lever i. Skal fakta vinne frem, tror jeg vitenskapsformidlere må være ærlige om hva forskningen forteller oss at vi faktisk vet og hva vi ikke vet – selv om det vil gjøre virkeligheten mer kompleks.
Hovedbilde: Pexels
