I dag fullførte jeg siste eksamen for semesteret. Det er så deilig å være ferdig og ha juleferie! Men hvordan har egentlig semesteret vært?

Jeg har jo skrevet ukentlige oppsummeringer i løpet av høsten, men de sier ikke så mye om hvordan den totale opplevelsen har vært. Faktumet er at dette semesteret har vært tøft. Da i ordets begge betydninger:

Tøft = slitsomt

Dette har ikke vært semesteret for personer med kjæreste, venner, familie, deltidsjobb eller interesser – altså et liv utenom universitetet – for å si det sånn. Jeg har knapt fått vært sammen med noen dette semesteret og deltidsjobben måtte jeg slutte i. 2-dagers helger har det blitt lite av. Egentlig burde jeg aldri tatt helg i det hele tatt, med tanke på arbeidsmengden.

Dette semesteret har vært så arbeidstungt og slitsomt at det er et under at jeg kom meg helskinnet gjennom det og klarte å fulleføre alle emnene mine. Og selv med all den jobbingen, kan det hende at resultatet bare blir sånn passe, for eksamen fikk jeg aldri noe særlig tid å lese til pga. alle prosjektoppgavene som måtte leveres inn. Alt ble egentlig «halveis» dette semesteret: Det ble ikke tid til å gjøre ting så ordentlig som jeg ville ha likt å gjøre dem.

I love what I do. But what I would love even more is time to do it.

— Shit Academics Say (@AcademicsSay) November 21, 2015

I helgene har jeg sittet på toget og t-banen og misunnet folk som kan leve livene sine, mens jeg nok en gang har vært på vei til eller fra kjelleren hos Institutt for teoretisk astrofysikk hvor jeg sitter og studerer i timesvis og nesten ikke får med meg at dagslyset faktisk inntreffer blant alt morgenmørket og kveldsmørket jeg har omgitt meg med.

Det har vært så mye å gjøre dette semesteret at studiene har stjålet livet mitt fullstendig. Livet har stått på vent mens alt har handlet om studiene. Og det har jeg ikke likt. Det kan ikke være meningen at vi (studentene) skal drives så hardt og ikke ha noe liv utenom?

(Jeg var riktignok så heldig at jeg fikk meg en langhelg til Syden i løpet av semesteret, men da ble flyturen brukt til programmering og rapportskriving, for det virket alt for ekstravagant å faktisk ta meg fri når jeg dro på ferie …)

Det har vært det ene etter det andre dette semesteret, og det har aldri vært noen ende å se. Den siste tiden har jeg hver uke følt at tilværelsen har vært slik som dette:

Fra forelesningsslide i det ene emnet jeg tok.

For å holde motet oppe og riste av meg alle frustrasjonene, har jeg hørt innmari mye på denne sangen denne høsten – det har faktisk hjulpet meg en del:

I tillegg har det vært fint å sitte med medstudenter og klage over situasjonen over en kopp kaffe (jeg tror kaffeavhengigheten nærmer seg et faktum nå, etter dette semesteret). Jeg har på ingen måter vært alene i å oppleve dette semesteret som svært utfordrende.

Tøft = spennende

At det har vært slitsomt betyr ikke at alt har vært bare sorgen dette semesteret, for mye av det vi har lært om har vært utrolig spennende å holde på med. Jeg tror faktisk dette har vært det mest spennende semestret jeg har hatt så langt! Problemet er at jeg ikke har fått brukt så mye tid på det emnet jeg helst ville bruke tiden på. Og det syns jeg er trist. Dette var semesteret livet mitt skulle bli fullstendig ekstragalaktisk, men så ble det nesten alt annet enn det …

Det er på en måte min egen feil. Jeg kunne prioritert annerledes. Men det er fort gjort å prioritere innlevering og prosjekter som er obligatoriske fremfor ukesoppgaver som ikke er det. Dessuten syns jeg det var ganske kjedelig å komme tilbake til forelesninger og ukesoppgaver etter sommeren i Australia hvor jeg kunne konsentrere meg om ett prosjekt. Derfor har jeg naturligvis blitt dratt mot prosjektoppgavene dette semesteret, i stedet for ukesoppgaver i Ekstragalaktisk. Prosjektoppgaver føles som å jobbe på et lite forskningsprosjekt, noe jeg syns er gøy og som føles veldig relevant. Masteroppgaven kan ikke komme fort nok!

Jeg kunne også vært flinkere til å se hva jeg kan komme unna med å gjøre middelmådig slik at jeg kan gjøre de tingene som teller mest på en bedre måte. Men det ligger ikke i min natur å gå for middelmådighet, selv om det hadde vært mulig å slippe unna med det. Og jeg syns det er dumt å bli så til de grader straffet for å ville gjøre ting ordentlig. Det tar litt av motivasjonen fra meg, kjenner jeg.

Men det er ikke bare min feil at semesteret er blitt som de er blitt. Det er emnenes feil også. Det er urettferdig når ett emne gir så stor arbeidsmengde at de to andre emnene må ofres for å få det til å gå, eller at jeg må ofre all fritiden min for å prøve å få til alt … For jeg vil jo så gjerne mestre alt sammen!

* * *

Heldigvis er semesteret over nå. Det jeg sitter igjen med er en tom og trist følelse, og jeg lurer på om det var verdt alt slitet. Hva har jeg fått igjen for det? Og hva har jeg ofret for det? Igjen, som så mange ganger dette semesteret, har jeg lyst til å krype under dyna og gråte ut frustrasjonene mine og glemme alt sammen. Shake it off. Jeg unner ingen et semester slik som dette, men det er tydeligvis noe enhver astrofysikkstudent må gjennomgå, med mindre ting endrer seg.

Nå ser jeg innmari frem til en hel måned med juleferie. Det er vel fortjent, syns jeg! Så håper jeg at neste semester blir mindre intenst (høstsemesteret har en tendens til å være mer stress fordi det er kortere enn vårsemesteret, samtidig som det presses inn minst like mye arbeid).

Hvordan har semesteret vært for deg?

Hovedbilde: Pixabay