Våren 2015: Uke 15

Stikkord for uken som var: magnetohydrodynamikk, programmering, strukturdannelse og partielle differensialligninger.

Denne uken har for det meste vært all work and no play, så det blir en litt faglig tung ukesoppsummering denne gangen. Håper på mer moro neste uke!

* * *

AST3310 Astrofysiske plasma og stjernenes indre

Tiden har kommet for siste tema i dette emnet, magnetohydrodynamikk (MHD), som er studiet av dynamikken til elektrisk ledende væsker. Et eksempel på dette er plasma, noe vi finner på Solen og i stjerner. For å finne ligningene man skal bruke i MHD, bruker man blant annet Maxwells ligninger, som danner grunnlaget for klassisk elektromagnetisme. Etter en del om og men kommer man til slutt frem til MHD-ligningene som er:

Det ser jo ikke så trivelig ut at det gjør noe … Vi skal heldigvis ikke bruke disse ligningene dette semesteret. Det skjer muligens i et senere emne hvis man fordyper seg i solfysikk. Men bare for å ha nevnt det: Fysiske formler ser ofte ganske skumle ut til å begynne med, men så viser de seg å være nokså greie å forstå og bruke når man setter seg ned med dem og ser ordentlig på dem 🙂

Ellers befinner jeg meg i innspurten av den obligatoriske oppgaven vi skal levere: En fullstendig modell av en stjerne som inkluderer både strålingssonen og konveksjonssonen! Det er ganske morsomt å holde på med, men det er mye jobb …

AST3220 Kosmologi I

Vi har kommet til en del av pensum som interesserer meg ganske mye, nemlig strukturdannelse, som er første skritt på vei mot vakre galakser 🙂 For at strukturer i det hele tatt skulle dannes, kunne ikke tettheten i universet være den samme overalt. For at objektene skal utøve tyngdekrefter på hverandre og få ting til å klumpe seg sammen, må tettheten være større noen steder enn andre. Da får man en utvikling som dette:

Dannelsen av galaksehoper. Figur: Andrey Kravtsov (the University of Chicago) og Anatoly Klypin (New Mexico State University)

FYS3140 Matematiske metoder i fysikk

Denne uken snakket vi ferdig om variasjonsregning, som egentlig handler om å finne den korteste veien mellom to punkter. I et flatt plan, for eksempel et ark, er dette en rett linje. Men har man mer kompliserte overflater/situasjoner, er det andre veier som er mer gunstig å gå.

Deretter kastet vi oss i gang med enda et tema, partielle differensialligninger. En (ikke-partiell) differensialligning er en ligning der det inngår en ukjent funksjon, f.eks. som funksjon av x, og deriverte av denne. I en partiell differensialligning er den ukjente funksjonen avhengig av flere variable, f.eks. x (posisjon) og t (tid), og ligningen inneholder dermed deriverte med hensyn på flere variabler. Et typisk eksempel på dette er bølgeligningen:

* * *

Ha en riktig fin helg!

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.