Morgenen
Dagen begynte med forelesning om livsløpet til stjerner. Stjerner med ulik masse følger ulike livsløp, som er illustrert i figuren nedenfor. Stjerner som starter sine stjerneliv med liten masse vil ende opp som en hvit dverg. Dette gjelder Solen. Og stjerner med stor masse vil enten ende opp som nøytronstjerner eller sorte hull. Dette temaet var vi en del inne på når jeg tok AST1100 – Innføring i astrofysikk.
Stjerners livsskylus. Bilde: NASA.
Deretter bar det videre til Snow-solteleskopet igjen for å gjøre litt solrelatert observasjonsastronomi. Det vi gjorde i dag var det mest interessante vi har gjort der så langt. Vi tok spekteret til den østlige og vestlige kanten av Solen. Solen roterer, og derfor vil den ene siden ha en hastighet med retning mot oss, mens den andre siden vil ha hastighet vekk fra oss. Da vil spektrallinjene være forskjøvet i forhold til hverandre. Den informasjonen kunne vi så bruke til å regne ut hvor fort Solen roterer ved ekvator (hastigheten vil variere ved ulike breddegrader på Solen). Da bruker vi Dopplereffekten som kan beskrives gjennom følgende formel:
Dopplerformelen. Bilde: Astronomy Online.
Svaret skal være 1996,8 m/s. Vi fikk ca 5850 m/s, så det var ikke akkurat så veldig bra. Det er selvsagt grenser for hvor nøyaktig vi klarer å måle det resultatet.
Ettermiddagen
Endelig ble det tid for å sette sammen det fullstendige bildet av Ringtåken! Vi tok en rekke bilde av tåken med et LRGB-filter (L = luminans, R = rød, G = grønn, B = blå). Da tar man bilder i ett filter om gangen og så setter man sammen alle bildene til slutt. Det gjør vi i et program som heter MaxIm. Sluttresultatet ble som følger:
Dette er ikke et såkalt «true color image». Akkurat det krever nemlig ganske mye jobb å få til. Ringtåken skal altså se ut slik som dette. Man ser at det mangler en del grønt i vårt bilde. Men det ble et ganske fint bilde uansett 🙂
Videre fortsatte dagen med å snakke om spektroskopi i forbindelse med stjerner, samt spektralklasser. Stjerner klassifiseres med bokstaver O, B, A, F, G, K og M, et tall fra 0–9, samt en romersk tall fra I–IV. F.eks. er Solen klassifisert som G2 V. Bokstaven beskriver temperaturen på stjernens overflate. O er varmest og M er kaldest. Disse bokstavene deles så inn ytterligere med en skala på 0–9, hvor 0 er varmest og 9 er kaldest. De romerske tallene beskriver luminositeten, hvor I er en lyssterk superkjempe og V er en lyssvak dvergstjerne.
Bilde: Richard Powell.
Kvelden
Denne kvelden tok vi spektra av seks ulike stjerner. Da fikk vi sett på én stjerne fra hver spektralklasse. Stjernene vi så på var (med klassifisering i parantesene):
- 8-Eta Boo (G0 IV)
- 30-Lamda Dra (M0 III)
- 13-Zeta Oph (B0 V)
- 64-Nu Oph (K0 III)
- 5-Alpha CBr (A0 II)
- 30-Delta Aql A (F0 IV)
Når vi skal ta spektra må vi plassere lyset fra stjernen direkte på en bitteliten smal spalt. Deretter reflekteres lyset av en rekke speil før det registreres av et kamera. Spektrene og analysene kommer i morgen!
Hovedbilde: Meg og de andre studentene
