Dag 2 i L.A.: Solteleskopet Snow, koordinater, kataloger & fokusering

I går begynte programmet her på Mount Wilson Observatory på ordentlig.

Dagene her er delt inn i fire seksjoner fordelt utover morgenen, ettermiddagen og kvelden. Om morgenen har vi to forelesninger. Den første handler om Solen, mens den andre handler om stjerner og observasjonsteknikker. Om ettermiddagen går vi som regel på en omvisning i et av teleskopene her, mens på kvelden er det observeringer som står på programmet. Så dette gjorde vi i går:

Morgenen

Dagen begynte med en forelesning om Solen. Det handlet om Solens indre, fotosfæren og kromosfæren. Solens indre består av en kjerne, strålingssone og konveksjonssone. Fotosfæren er det vi ser når vi ser på Solen med øynene. Det er der solflekkene befinner seg. Kromosfæren er det som befinner seg utenfor dette igjen. Det er der de såkalte spikulene (eng. spicules) befinner seg, som er jetstrømmer som beveger seg oppover fra soloverflaten (se figur).

sun-interior

Solens oppbygning. Bilde: Uniwersytet Wroclawski.

Forelesningen foregikk over Skype siden foreleseren ikke har mulighet til å reise hit. Det ble forferdelig kjedelig og vanskelig å få med seg i lengden. Også fordi nesten alle figurene i presentasjonen var for små eller hadde dårlig oppløsning slik at det ble vanskelig å se detaljene. Slik skal det dessverre fortsette utover uken …

Videre fikk vi en introduksjon i solteleskopet Snow, en litt sær bygning (vist øverst på siden).

photo_260

Solteleskop-selfie!

photo_261

Ytterst på tuppen står speilet som samler lyset fra Solen. Deretter sendes lyset inn i byggningen. Se strålegangen nedenfor. Det var overskyet når vi først var der, men senere på dagen kom Solen frem og vi fikk se hvordan lyset ble sendt mellom speilene og til slutt ned i en spektrograf eller inn i et spektroheliograf.

Strålegangen i en spektroheliograf. Bilde: Amazing Space.

Etter lunsj lærte vi om himmelkoordinater. På jordkloden snakker vi om lengdegrader og breddegrader. Man kan dele opp nattehimmelen på en lignende måte, når vi ser på himmelen fra Jorden. Men da brukes begrepene rektascensjon (eng. right ascension) og deklinasjon (eng. declination). Fra figuren nedenfor kan man se at rektascensjon (forkortet RA) minner om lengdegrad, mens deklinasjon (forkortet DE) minner om breddegrad.

EquatorialDecRA

Himmelkoordinater: RA måles fra vårjevndøgn og forandrer seg fra dag til dag. Man må alltid oppgi dato sammen med koordinatene, hvis andre skal kunne finne objektet du henviser til. Deklinasjon går fra -45 grader på sydpolen til +45 grader på nordpolen, dvs. 0 grader ved ekvator, mens rektascensjonen går fra 0 til 24 timer. Det gjør det lett vite hvor mye stjernene flytter seg i løpet av natten. Figur: Wikipedia.

Rektascensjon måles i timer, minutter og sekunder, mens deklinasjon måles i grader, bueminutter og buesekunder. Grader og timer er oppgitt på figuren nedenfor.

Himmelkoordinater: Deklinasjon går fra ekvator mot nord- og sydpolen, mens rektascensjon går langs ekvator fra vest til øst (vist som motsatt på denne figuren siden vi her ser stjernehimmelen innenfra, dvs. vi står på jordoverflaten og ser ut, i stedet for utenfra slik som på den forrige figuren). Bilde: Wikipedia

Vi snakket også om ulike kataloger for himmelske objekter. Det finnes en haug av dem, hvor noen av de mest kjente er Messierkatalogen og NGC (New General Catalogue). Objekter er som regel katalogisert i flere kataloger, men da under forskjellige navn. Det er bare noen objekter som får ordentlige navn, slik som Andromedagalaksen. Den går blant annet også under navnene M31 og NGC 224 i katalogene nevnt ovenfor. Man kan for eksempel bruke den astronomiske databasen SIMBAD for å finne ut alle navnene til et objekt, samt masse annen informasjon.

Ettermiddagen

Om formiddagen vil vi vanligvis få en omvisning i en av teleskopene, men denne dagen fikk vi er foredrag om historikken bak Mount Wilson Observatory. Jeg hadde håpet det handlet om den vitenskapelige historikken, men det handlet for det meste om byggeprosessen …

Kvelden

I går forsvant endelig skyene og vi kunne faktisk bruke 16″-teleskopet! Vi gjorde ikke så mye spennende denne første gangen. Vi pekte teleskopet mot en klar stjerne, Arcturus, og tok bilder av den med det tilkoblede CCD-kameraet mens vi lærte å fokusere bildet. Når stjernen er ufokusert, ser den ut som en donut. Vi fikk også øvd oss litt i programvaren som styrer teleskopet, så det var stas 🙂

photo_263

Stjerner er riktignok ikke veldig spennende å se på, siden det bare blir hvite flekker. Så jeg gleder meg til vi senere i uken skal se på galaksen M57, også kjent som Ringgalaksen.

Vi er forresten fem stykker som deltar i programmet. Vi er to jenter og tre gutter, hvor jeg er den eneste som ikke er fra USA. Det er fint å være så få, for da får vi virkelig god oppfølging.

Hovedbilde: Wikipedia Commons

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.