Det kosmiske perspektivet

Det er fort gjort å glemme at vi er sammen om dette romskipet vi kaller Jorden.

Som vitenskapsformidler innen astrofysikk bruker jeg mesteparten av tiden min på å forholde meg til det som er utenfor Jorden, langt vekk fra der mennesker er eller noen gang vil kunne komme til. Men i blant snur jeg meg tilbake fra disse fjerne destinasjonene og ser mot Jorden og tenker på livene våre her – på denne planeten, i dette solsystemet, i et ufattelig stort univers. På denne lille prikken vi kaller hjemplaneten vår er alle opplevelsene våre, tingene våre, menneskene i livene våre samlet. Dette er den eneste planeten vi har – det er her vi kan puste, bevege oss og finne mat. Dette er den eneste planeten vi vet om som passer for oss.

Hva forteller universet oss?

De fleste tenker nok ikke så mye på universet til vanlig, men er opptatt av sine egne liv, samt nasjonale og internasjonale problemer. Det er helt naturlig, for det er jo så mye mer nærliggende (bokstavelig talt). Det er ikke uvanlig for meg å høre spørsmålet: «Hvorfor bruke tid på universet når vi har så mange problemer her på Jorda som vi heller burde konsentrere oss om?»

Jeg skjønner hvorfor folk tenker sånn. Det kan virke ekstravagant å bruke tid og penger på romfart og utforskningen av verdensrommet med alt som foregår her nede innen klima, krig, økonomi, politikk, osv. Jeg skal ikke gå inn på de praktiske fordelene ved å satse på romfart og romteknologi i dette innlegget, men vil slå et lite slag for de eksistensielle fordelene, slik som det kosmiske perspektivet.

Det kosmiske perspektivet handler om å se på oss selv og jordkloden vår i en større, kosmisk sammenheng. Jo mer vi lærer om universet, desto mer lærer vi om oss selv, kloden vår og vår plass oppi alt sammen. Universet viser oss at vi som bor her på Jorden er tilsynelatende alene i et ufattelig stort og uvennlig univers. Universet viser oss at Jorden er unik og skjør, og at den er noe vi må ta vare på. Vi har bare hverandre og denne kloden. Vi er i denne båten (eller romskipet) sammen, selv om det ikke alltid føles sånn i hverdagen. Uansett hvor uenige vi er med hverandre, må vi til syvende og sist klare å leve sammen på denne kloden for ikke å utrydde oss selv eller planeten vår.

Jorden sett fra verdensrommet. Bilde: NASA/ISS.

The Overview Effect

Astronauter som har reist til romstasjonen eller til Månen opplever ofte det som kalles the overview effect. Fenomenet handler om astronautenes opplevelse av at (fra Wikipedia):

«… national boundaries vanish, the conflicts that divide people become less important, and the need to create a planetary society with the united will to protect this ‘pale blue dot’ becomes both obvious and imperative.»

Dette bildet, kalt «Pale Blue Dot», ble tatt av Voyager 1 i 1990. Den lille prikken som er sirklet inn er Jorden. Bildet er tatt fra en avstand på rundt 6 milliarder kilometer. Bilde: NASA/Wikipedia Commons

Alle du møter på gata i hjemland og utland lever også sine liv på denne lille, skjøre steinklumpen som fyker rundt en liten stjerne i over 100 000 km/t. De fleste av oss har de samme ønskene: Vi ønsker ren luft å puste, rent vann å drikke, mat å spise, et trygt sted å bo, en jobb som gjør at vi klarer oss økonomisk, frihet og kjærlighet. Likevel behandler vi hverandre og kloden vår på en måte som hindrer mange folk fra å få innfridd disse grunnleggende ønskene.

Vi burde se på Jorden som et felles romskip (se Wikipedia: Spaceship Earth). Mens vi i hverdagen er opptatt av «meg» og «mitt», kan universet få oss til å tenke på «vi» og «vårt». Universet kan få oss til å glemme nasjonaliteter, og heller se på oss selv som medlemmer av et globalt samfunn som kan komme sammen for å gjøre det som er best for alle og for kloden vår.

Men man trenger ikke reise ut i verdensrommet for å kjenne litt på det større perspektivet. Jeg kjenner på den i blant som astrofysiker. Når jeg får dette «oversiktsbildet» av Jorden i tankene mine, er det fort gjort å bli frustrert over tingene som foregår på Jorden og hvordan mennesker oppfører seg og behandler hverandre. Astronaut Edgar Mitchell, den sjette personen som gikk på Månen, har satt ord på disse følelsene i forbindelse med det å være i verdensrommet:

«You develop an instant global consciousness, a people orientation, an intense dissatisfaction with the state of the world, and a compulsion to do something about it. From out there on the moon, international politics look so petty. You want to grab a politician by the scruff of the neck and drag him a quarter of a million miles out and say, ‘Look at that, you son of a bitch’.»

Jeg tror det er flere enn politikere som kunne hatt godt av et litt større perspektiv i blant. Vi har alle innvirkning på hverandre og på kloden vår gjennom valgene vi tar.

Bildet nedenfor, kalt «The Blue Marble», ble tatt av astronautene ombord Apollo 17 i 1972. Bildet ble sluppet da miljøbevegelsen var i ferd med å skride frem for fullt på 1970-tallet. Bildet ble da et symbol for miljøbevegelsen og illustrerte Jordens sårbarhet og isolasjon i rommet. I dag trenger vi å se Jorden på denne måten mer enn noen gang, skal vi redde den og livet på den fra klimaendringene våre.

Jorden. Bilde: NASA

* * *

Hva får universet deg til å tenke om Jorden og menneskeheten?

Hovedbilde: NASA

Relaterte innlegg

4 tanker om «Det kosmiske perspektivet»

  1. Et godt og viktig innlegg. Jeg blir skremt av å lese om klimapanelets rapport som kom forrige uke om hvor mye som må til for å hindre en klimakatastrofe. Og at politikerne våre ikke evner å gjøre noe med det. Men som du sier, så må vi alle ta dette inn over oss og gjøre det lille vi kan, og også være med å påvirke de som bestemmer.

    1. Ja, det er veldig skremmende. Det meste annet politikerne henger seg opp i blir så trivielt i forhold. Forhåpentligvis blir det nok press fra befolkningen og andre politiske hold til at de er nødt til å ta mer grep.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.