Et nytt forsøk på å se «Cosmos»-serien

En oppdatert reise gjennom kosmos.

TV-serien Cosmos: A Spacetime Odyssey (2014) er en slags nyinnspilling av den ikoniske serien Cosmos: A Personal Voyage som kom i 1980 med den kjente og kjære astronomen Carl Sagan som programleder. Den originale TV-serien markerte begynnelsen på populærvitenskapelig programmer på TV. Nå er det Neil deGrasse Tyson som er programlederen. Første gangen jeg begynte å se den nye Cosmos-serien, kom jeg ikke lenger enn én episode. Nå syns jeg det var på tide å gi den et nytt forsøk.

Et nytt kosmos

Nyinnspillingen baserer seg på den originale serien, men introduserer også sine egne historier, samt lengre animerte sekvenser. Og en mengde visuelle spesialeffekter som ikke var mulig på 1980-tallet. Serien ser generelt nydelig ut og Tyson har reist verden rundt for å filme segmenter til de ulike temaene i serien. Det må ha vært en utrolig kostbar produksjon.

Serien handler ikke bare om verdensrommet, men også om livet på Jorden. Den gir et innblikk i vitenskapen bak ulike fenomener, samtidig som den tar for seg historikken bak ulike vitenskapelige oppdagelser. Det er relativt stort fokus på vitenskapsmennene og -kvinnene som stod bak de store vitenskapelige sprangene fremover. I episode 8, kalt «Sisters of the Sun», møter vi for eksempel kvinnene som gjorde viktige oppdagelser rundt stjerner som jeg har skrevet om i Astronomikvinner-serien min her på bloggen: Annie Jump Cannon, Henrietta Swan Leavitt og Cecilia Payne-Gaposchkin.

Serien fokuserer på menneskers undring og nysgjerrighet, og jakten etter å vite. Et viktig element er også det å være kritisk til hva ens forfedre trodde om naturen og sette spørsmål ved det etablerte. Da dukker en dose religionskritikk naturligvis opp, og klimaendringer og politisk lobbyvirksomhet blir også nevnt.

Her er traileren for serien:

Dommen

Begynnelsen av serien var tung og gjorde at jeg ikke kom lenger enn én episode første gangen jeg så på serien, men så ble den bedre etter hvert. Tysons poetiske måte å snakke på og mørke stemme passer godt med bilder av naturen og kosmos. Men det kan innimellom bli i meste laget. Ordleggingen er ofte overdramatisk, overmetaforisk og til tider misvisende. Innimellom får jeg følelsen av at det har vært viktigere at ting høres stilig ut enn at det blir forståelig og riktig. Og da blir det vanskelig for ny kunnskap å feste seg.

I serien blir det meste fortalt kortfattet og hurtig, og mange ulike historier knyttes sammen og avbryter hverandre. Det er vanskelig å få med seg alt, og det er ikke alltid temaene blir presentert på den mest oversiktlige måten. Tematisk hopper episodene for mye frem og tilbake til at det er lett å følge med på reisen som verten Neil deGrasse Tyson forsøker å ta meg med på.

Segmentene jeg faktisk likte best, var de animerte segmentene som tok for seg livene til ulike vitenskapsfolk. Dog noen av disse kunne bli litt lange. De andre klippene i episodene ble fort for segmenterte.

Cosmos: A Spacetime Odyssey er en vakker og interessant serie å se på, men jeg er usikker på hvor mye jeg egentlig lærte av den.

* * *

Hva syns du om Cosmos-serien?

Sesong 2 av serien, som har fått navnet Cosmos: Possible Worlds, skal komme i 2019!

Relaterte innlegg

4 tanker om «Et nytt forsøk på å se «Cosmos»-serien»

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.