Gjesteinnlegg: Stjernetåkenes ironiske skjønnhet

Noen ting er best på avstand.

Jeg skal komme til poenget med en gang: Stjernetåker vil aldri bli så pene som det vi ser gjennom teleskopene våre. // I dette innlegget forteller astronomiutdannede Kristin Carlsson om hvordan det ville vært for oss å besøke stjernetåker. Innlegget ble opprinnelig publisert på hennes blogg

Stjernetåker kan være så mangt. Felles for dem alle, er at de er svære ansamlinger av gass (atomær eller molekylær) og støv mellom stjernene (altså interstellar gass) i verdensrommet. Noen tåker skyldes at gravitasjonskraften kjeder seg litt og herjer med gassen og støvet, slik at den trekkes tettere og tettere sammen helt til den lager stjerner. Andre tåker (av historiske, ikke korrekte, grunner kalt planetariske tåker) skyldes stjerner som trekker sitt siste sukk, kaster av seg ytterjakka, og blir til en hvit dvergstjerne.

Reise gjennom en stjernetåke?

Hva skulle vi ikke gjort for å få steget ombord på vår egen Serenity eller Enterprise eller Millenium Falcon og reist avgårde for å titte på en slik stjernetåke på nært hold! Tenk hvilket syn! Tenk å fly gjennom de tette skylagene til Ørnetåken! Tenk hvilket skremmende, uforståelig massivt landskap av stjernedannelse i det store tomrommet!

Ørnetåken. I sentrum av bildet kan du se den kjente tåkeformasjonen kalt «Pillars of Creation». Bilde: NOAO

Tenk å se en av universets største såpebobler, SN R0509, restene etter en supernovaeksplosjon, hadde vi bare kunne vært innenfor dens skjøre skall! (Les mer om SNR 0509 her.)

Supernovaresten SNR 0509. Bilde: NASA, ESA, CXC, SAO, the Hubble Heritage Team (STScI/AURA), og J. Hughes (Rutgers University)

Det får bli med drømmen, av veldig mange grunner. Ikke bare fordi vi ikke kan reise ut dit på veldig, veldig, veldig lenge, i beste fall. Og i hvert fall ikke med fiktive romskip fra sci-fi-filmer. Men selv om dette hadde vært mulig, er det en betydelig hindring som står i veien: At vi ikke ville sett stort. Hovedsakelig av to grunner:

1. Øynene våre suger

Dette er både et fysikk- og et biologi-problem. Det menneskelige øyet har ikke kapasitet til å lagre lys over lenger tid. Det har kameraene som tar bildene av disse vakre objektene ute i rommet. Romteleskopet Hubble kan stirre og stirre i dagevis på en liten flekk på himmelen på størrelse med en tiendel av en fullmåneskive og vise oss tusenvis av galakser som gjemmer seg i bekmørket. Det menneskelige øyet kan kanskje samle lys i noen sekunder før det gir opp og begynner på nytt. Derfor ser vi ikke en masse stjernetåker når vi ser opp på nattehimmelen.

Tenk også på det faktum at tåkene består av veldig tynn gass. Skikkelig tynn altså, ikke som en sky av damp som kommer opp fra en gryte med kokende vann, eller en tåkete morgen. Stjernetåkene inneholder til gjengjeld skikkelig mye gass, så hvis vi tar bilde av en tåke med teleskop-kamera-øyne, som jo befinner seg på lang nok avstand fra den, får vi med oss alt lyset fra hele tåken. Problemet med å befinne seg midt oppi en sånn stjernetåke er at ikke bare våre kjipe øyne, men også teleskop-kamera-øynene ikke hadde fått med seg hele skyen. Det blir for svært, gitt. Én stjernetåke kan inneholde så mye gass at den veier like mye som opptil flere stjerner — men når det blir spredt utover et så ekstremt stort område så blir det ikke mye tetthet å skryte av.

Vi – solsystemet vårt altså – flyter faktisk selv gjennom en (riktignok ekstra, ekstra tynn) stjernetåke akkurat nå: Den lokale interstellare skyen. Men vi ser ikke stort til den om kvelden, gjør vi vel?

Stjernetåker er best på avstand.

Illustrasjon av Den lokale interstellare skyen. Pilene peker til ulike stjernebilder. Illustrasjon: NASA/Goddard/Adler/U. Chicago/Wesleyan
2. Bildene våre lyver

Dette har du sikkert hørt før. Bildene som disse astronomene viser oss i disse pressemeldingene sine, viser som regel ikke det vi ville sett med det lyset som våre egne øyne oppfatter. Mens menneskeøyne er mest følsomme for typisk naturlig hvitt lys, altså et kontinuerlig spektrum av bølgelengder i det optiske området, er detektorene på teleskop-kameraene følsomme for helt spesifikke bølgelengder.

Ettersom hva astronomene vil studere (for eksempel, hvor det finnes molekylært hydrogen i en interstellar sky), bruker de filtre på kameraene som kun fanger opp bølgelengden som reflekteres fra bestemte gasser. For å få et fysisk bilde av objektet de har observert, velger de en farge eller farger som representerer bølgelengden, som slett ikke trenger å stemme med noe vi ville sett. Detektorene på kameraene er jo bare intensitetmålere i sort-hvitt, for å si det ekstremt enkelt, så farger må velges uansett. Og sammen med det faktum at andre bølgelengder ignoreres under observasjonen, så får vi et mer eller mindre fake bilde, sett med våre øyne, altså.

Et eksempel: Bildet over av supernovaresten SN 0509 er sammensatt av observasjoner i både optisk (synlig) lys fra Hubble-teleskopet, som astronomene valgte å farge rosarødt, og røntgenstråling fra Chandra-teleskopet, som vi i hvert fall ikke kan se, her farget en deilig turkis. Juks!

Men det er jo vitenskapelig nyttig, da.

* * *

Astronom Phil Plait og vitenskapsformidler Fraser Cain snakker litt om temaet i disse korte videoene:

* * *

Besøk Kristins blogg, Parallaksen ✨

Hovedbilde: Katteøyetåken (røntgen: NASA/CXC/SAO; synlig lys: NASA/STScI)

Relaterte innlegg

2 tanker om «Gjesteinnlegg: Stjernetåkenes ironiske skjønnhet»

  1. Steinstøv gasser og vacuum og en eller en annen meteoritt eller asteroide lager vel et sprakende prisme der oppe og, og lyder ala palmesus og konkyliedønninger!☄️?❓

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.