Verdensrommet er fullt av søppel

Det er ikke bare på Jorda vi søpler det til. 160 km over bakken og oppover begynner det å bli urovekkende fullt av skrot.

Det vi kaller romsøppel er ikke-fungerende, menneskeskapte objekter som befinner seg i rommet, som for eksempel døde satellitter. Da vi først begynte å skyte opp satellitter, var det ikke så farlig om vi la igjen litt skrot – det var jo så god plass der oppe.

Den første satellitten, russiske Sputnik 1, ble skutt opp i 1957. Over 5200 oppskytninger senere – som til sammen har bragt med seg rundt 7500 satellitter – begynner situasjonen å bli problematisk. For vi skyter opp satellitter oftere enn vi tar dem ned. Mye oftere.

Hvor ille er det?

Vi er blitt avhengige av satellitter. De hjelper oss med kommunikasjon, navigering, meteorologi, jordobservasjoner, solobservasjoner og observering av verdensrommet utenfor. Rundt 4300 av de oppskutte satellittene er fortsatt i rommet, hvor rundt 1200 av dem fortsatt fungerer. Men på grunn av rundt 300 oppløsninger, kollisjoner og eksplosjoner, er det anslått å være over 170 millioner biter med søppel der oppe. I tillegg til hele og oppstykkede satellitter, finner vi rester av bæreraketter og drivstoff.

Mesteparten av de 170 millioner søppelbitene er mindre enn 1 cm store. Dette høres jo ikke så farlig ut, men de utgjør en reell trussel for satellitter og Den internasjonale romstasjonen på grunn av hastigheten de beveger seg i, som kan være opptil 56 000 km/t. En søppelbit på 1 cm som beveger seg i en slik hastighet har like mye energi som en eksploderende håndgranat. Dette er kraftig nok til å sette et romskip ut av spill og muligens trenge gjennom skjoldet til Den internasjonale romstasjonen. Dersom en satellitt kolliderer med en bit romsøppel som er 10 cm stort, kan det ødelegge satellitten fullstendig. Selv biter på 1 mm kan bidra til å ødelegge delsystemer om bord på en satellitt.

Den Internasjonale romstasjonen manøvrerer unna romsøppel rundt én gang i året. En kollisjon ville vært så alvorlig at de gjør en manøver dersom det er så lite som 1/10 000 sjanse for at en skjebnesvanger kollisjon kan inntreffe. Flere av romstasjonens vinduer er blitt byttet ut fordi de er blitt truffet av bittesmå malingsfragmenter (!) fra andre romskip. (Noen husker kanskje at romsøppel spilte en aktiv rolle med å sette scenen i filmen Gravity.)

Hakk i vinduet på Den internasjonale romstasjonen. Bilde: ESA/NASA
Stillbilde fra filmen «Gravity». Bilde: Warner Bros. Pictures

Ikke nok med at romsøppelet kan ødelegge ting der oppe i rommet og være en trussel for bemannede romferder – i blant kan det treffe bakken også. Hver uke treffer objekter som er større enn én meter, atmosfæren ukontrollert – vi har ingen måte å styre de på for å påvirke hvor de lander. Som regel brenner de opp i atmosfæren, men det er mange tilfeller hvor ting har endt opp på bakken. Det har gått bra så langt, men jo mer søppel som er der oppe, jo større er sjansen for at ukontrollert søppel kan treffe bakken, og at dette en dag vil skje i et tettbefolket strøk.

Inspeksjon av rester etter det som viste seg å være en Delta II-rakett som traff bakken i Saudi-Arabia i 2001. Bilde: NASA

Heldigvis er det folk som holder øye med mye av skrotet som fyker rundt der oppe. Dette gjøres ved hjelp av radarer og optiske teleskoper. Ifølge NASA blir over 500 000 objekter sporet i sine baner rundt Jorda av ulike aktører, som er imponerende, men det er også ufattelige mange små biter vi ikke har oversikt over.

Så hva gjør vi?

Hvis vi ikke gjør noe med alt romsøppelet som er i verdensrommet allerede, samtidig som vi forsetter å skyte opp nye satellitter i samme tempo som før, kan vi ende opp med et scenario hvor tettheten av romsøppel blir så høy i bestemte baner at kollisjoner etter all sannsynlighet vil inntreffe. Dette vil kunne resultere i kjedereaksjoner hvor hver kollisjon mellom romsøppel genererer flere biter med romsøppel, som igjen øker risikoen for flere kollisjoner, som gir flere biter med romsøppel, osv. Med tiden kan visse jordbaner bli umulig for oss å bruke, og da gjerne de banene som er mest ettertraktet i dag. Noen mener at vi allerede har nådd dette kritiske tetthetspunktet.

Vi får litt hjelp fra luftmotstanden, som sakte, men sikkert dra satellittene som befinner seg i lavere baner, ned i atmosfæren hvor de kan brenne opp. Men dette kan ta mange tiår. Den eldste satellitten som er der oppe, amerikanske Vanguard 1 fra 1958, antas å trenge 240 år på å komme seg ned på egenhånd. Satellitter som befinner seg lenger ut blir nesten ikke påvirket av luftmotstand i det hele tatt og kan suse rundt til evig tid.

Den mest brukte måten å kvitte seg med gamle satellitter i dag, er å hjelpe dem nedover i atmosfæren mot slutten av deres levetid, slik at de kan brenne opp der. Dersom det er lite drivstoff igjen, er et billigere alternativ å sende dem ut til baner dedikert til døde satellitter og annet romsøppel, såkalte kirkegårdsbaner (graveyard orbit på engelsk). Dette er baner som ligger et stykke unna banene hvor operative satellitter suser rundt, men også der begynner det å bli fullt. Det er også viktig å bruke opp gjenværende drivstoff og koble fra batterier for å forhindre fremtidige eksplosjoner som vil kunne generere flere romsøppelbiter.

Dagens tiltak kan begrense økningen av romsøppel, men vil ikke hindre den. Vi må aktivt fjerne minst ti objekter i året for å oppnå en nokså stabil mengde romsøppel. Det jobbes med å utvikle teknologi for å få til dette. Ideen er å sende opp et romfartøy som kan hente inn romsøppel, for eksempel med en robotarm som hekter seg på satellitten, eller et nett som kastes ut for å fange den inn. Deretter kan romfartøyet dra med seg søppelfangsten ned i atmosfæren, for deretter å brenne opp på en kontrollert måte over ubebodde landområder. Men å sende noe opp for å hente ting ned, er svært kostbart. Andre forslag inkluderer skyting med lasere, endring av baner med slynger, påsetting av seil for å øke luftmotstanden og å fange inn småbiter med en slags teip. Mesteparten er fortsatt på konseptstadiet.

Rett i nettet. Ett av konseptene til ESAs romsøppelfangende romfartøy e.Deorbit. Figur: ESA

Flere av de store romfartnasjonene har utarbeidet internasjonale retningslinjer for å begrense veksten av mengden romsøppel. Det kreves at nye satellitter som skytes opp må ha en plan for hvordan de skal fjernes når de ikke lenger skal brukes. Objekter i lave jordbaner må fjerne seg selv innen 25 år etter endt levetid, enten ved å sendes ned i atmosfæren eller ut til kirkegårdsbaner. Satellittene som skal sendes ned i atmosfæren, bør være laget av materiale som tillater de å brenne fullstendig opp, slik at ingen ting treffer bakken.

18.–21. april holdes den årlige European Space Debris Conference for syvende gang i Tyskland. Her møtes forskere, ingeniører, jurister og politikere for å diskutere hvordan vi skal jobbe med å løse dette problemet i fremtiden. På konferansen i fjor ble konklusjonen at situasjonen er så ille at vi må gå aktivt til verks for å rydde opp i romsøppelet. Nå får vi se hvor langt unna de er en reell løsning.

* * *

For de siste tallene om romsøppel, se ESAs side Space debris by the numbers (oppdatert januar 2017). Du kan utforske romsøppelet interaktivt på websiden stuffin.space, eller se en fin minidokumentar om romsøppel som ESA har lagd som illustrerer problemet på en god måte.

Hovedbilde: ESA

Innlegget ble først publisert i kortversjon i Dagbladet, 15. april 2017 og i full versjon på Dagbladet.no.

Relaterte innlegg

Én tanke om «Verdensrommet er fullt av søppel»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *