30 år i universet & 30 astronomiske favoritting!

Denne uken har jeg bodd i universet i 30 år!

Selv om min levealder ikke er i nærheten av å nærme seg kosmiske tidsskalaer (da snakker vi om millioner og milliarder av år), og det fortsatt er mye jeg ikke vet om verdensrommet, har jeg lyst til å markere 30-årsdagen ved å vise frem 30 astronomiske favoritter (markert med fet skrift) innen ulike segmenter som jeg har oppdaget så langt i livet.

Hubble & galaksene

I 2014 tilbragte jeg to uker på legendariske Mount Wilson Observatory, plassert med fantastisk utsikt utover lysforurensende Los Angeles. Jeg har besøkt mer avanserte og enorme teleskoper enn det de har på Mount Wilson, men jeg liker stilen til de gammeldagse teleskopene og tanken på at det var her Edwin Hubble oppdaget at andre galakser beveger seg vekk fra oss – en først pekepinn på at universet utvider seg.

60 inch-teleskopet på Mount Wilson. Bilde: Gregg Tavares

Utsikt over Los Angeles sett fra Mount Wilson. Bilde: Dave Jurasevich

Nedenfor kan du se grafen som viser Hubbles opprinnelige data! Hver prikk er en galakse. Den horisontale aksen viser avstand, mens den vertikale aksen viser hastighet – altså jo lenger unna en galakse befinner seg, desto høyere hastighet beveger den seg med. Det er ikke akkurat mange galakser han har basert funnet sitt på, og det er ikke helt åpenbart å trekke en linje gjennom de spredte datapunktene på den måten han har gjort. Men i ettertid har vi observert fantastisk mange flere galakser og Hubble fikk rett!

Edwin Hubbles galaksedata.

Da jeg var på Mount Wilson Observatory observerte jeg også galakser. Da tok jeg blant annet dette bildet av vår nabogalakse, Andromedagalaksen, den største galaksen på nattehimmelen vår:

Dette bildet av Andromedagalaksen tok jeg da jeg besøkte legendariske Mount Wilson Observatory.

Andromedagalaksen ligner veldig på vår egen galakse, Melkeveigalaksen, i både størrelse og type. Galaksen vår har etterhvert blitt mye studert, og vi har nå et temmelig bra bilde av hvordan vi mener galaksen vår ser ut:

Slik vi mener Melkeveigalaksen ser ut. Figur: Nick Risinger

Et område av galaksen vår som er spesielt spennende, er selve sentrum. Astronomer har studert bevegelsen til stjernene som befinner seg der, og da ser man at stjernene tilsynelatende går i bane rundt et tomrom. Eller det vi nå mener er et supermassivt sort hull 😉

I noen galakser er det supermassive sorte hullet i sentrum av galaksen aktivt – den suger materie innover og spytter deler av det ut igjen – som får sentrum av disse galaksene til å lyse innmari sterkt. Vi kaller disse galaksene for aktive galakser. Aktive galakser er blant de mest lyssterke objektene på himmelen, som gjør at vi kan se dem over store avstander, som vil si langt tilbake i tid. Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål rundt hvordan den aktive kjernen fungerer, samt hvordan galaksen og kjernen blir dannet og påvirker hverandre.

Den aktive galaksen Centaurus A (NGC 5128). Bilde: ESO/WFI (optisk); MPIfR/ESO/APEX/A.Weiss et al. (submillimeter); NASA/CXC/CfA/R.Kraft et al. (røntgen)

Nå er det nettopp aktive galakser jeg forsker på i masteroppgaven min. Men du trenger ikke ha bachelorgrad i astrofysikk for å drive med forskning. Gjennom citizen science-prosjektet Zooniverse.org kan alle som har tilgang til internett bidra til utforskningen av verdensrommet (se dette innlegget).

Er vi alene?

En av de første filmene jeg husker å ha sett med astronomitema, var Contact, basert på boken ved samme navn skrevet av selveste Carl Sagan. Én av de tingene jeg liker så godt med den filmen er at det for en gangs skyld handler om en astronom i stedet for en astronaut. Og så er hovedkarakteren en dame da – det har absolutt vært til inspirasjon 🙂 (En annen inspirasjonskilde er Neil deGrasse Tyson, som er en badass.) I filmen leter Jodie Foster etter signaler fra utenomjordiske vesener ved å bruke radioteleskopene Arecibo i Chile og Very Large Array i New Mexico, USA.

Stillbilde fra filmen «Contact».

Som de sier i filmen: «The universe is a pretty big place. If it’s just us, it seems like an awful waste of space.» Det finnes nok ikke et bilde som illustrerer dette mer enn Hubble Ultra Deep Field-bildet, tatt av Hubbleteleskopet:

Hubble Ultra Deep Field. Bilde: NASA, ESA, H. Teplitz og M. Rafelski (IPAC/Caltech), A. Koekemoer (STScI), R. Windhorst (Arizona State University), og Z. Levay (STScI)

Dette bilder viser noe sånt som 10 000 galakser som sikkert har noen hundre milliarder stjerner hver. Bare tenk hvor mange stjerner det er der! Det må være mange muligheter for liv der ute, må det ikke?

Stjernetitting

Jeg elsker mørketiden om vinteren, for da kan jeg gå og se på stjernene på vei til og fra universitetet. The Shins har en fin strofe i en av sangtekstene sine – «Born to gaze into night skies» – som jeg alltid har likt og kjent meg igjen i.

Jeg syns det er spesielt fint å se Orion på morgen- eller nattehimmelen, det er et så pent stjernebilde. Like under «beltet» til Orion henger det et «sverd» hvor Oriontåken (M42) ligger, som kan skimtes med det blotte øyet.

Kan du se stjernebildet Orion? Bilde: Wikipedia Commons

Oriontåken. Bilde: NASA, ESA, M. Robberto (Space Telescope Science Institute/ESA) og the Hubble Space Telescope Orion Treasury Project Team.

Stjerner er så vakre at jeg gjerne skulle kledd meg i dem hver dag, aller helst! Stjernekjolen som Emma Stone hadde på seg til Golden Globes-utdelingen i år var helt fantastisk! Kjolen er lagd av Valentino, som har hatt flere kjoler med stjernetema den siste tiden!

Man kan forberede øynene på stjernetitting ved for eksempel å bruke mascaraen Stellar Gaze fra Pacifica, som kommer i fargene stardust (mørkebrun) og supernova (sort)! 😛

Romfart

Den fineste, mest spennende romferden jeg har fulgt med på i løpet av livet mitt, var Rosetta & Philae sin ferd til komet 67P! Den ferden har vært så koselig og spennende og full av følelser. Hele ferden er oppsummert i denne animasjonsfilmen:

Det har naturligvis vært drøssevis av andre romferder i løpet av de siste 30 årene, og mange flere skal det bli. Hvis du lurer på hvilke deler av solsystemet vi har utforsket så langt i menneskenes romfartshistorie, er det bare å sjekke ut denne fantastiske plakaten (kan kjøpes her):

Men det er ikke bare-bare å driste seg ut i solsystemet. Det er uforståelig store avstander der ute, som er illustrert i denne videoen, hvor du kan reise gjennom solsystemet med lysets hastighet (og selv da tar det ganske lang tid):

Vi mennesker har riktignok ikke kommet oss særlig langt ut i solsystemet. For det meste har vi hengt på romstasjonen, i nær avstand til jordoverflaten (rundt 350 km opp). For å komme dit har man i mange år brukt romferger. Disse kan man få kjøpt flere LEGO-versjoner av i forskjellige størrelser og utforminger. Jeg tror min favoritt må være LEGO Space Shuttle vist nedenfor, hvor astronautene er ute og jobber på et romteleskop som ligner mistenkelig på Hubbleteleskopet, som i sin tid er blitt fikset på akkurat denne måten 🙂

Astronauter kan komme i myke innpakninger også, slik som disse Rilakkuma-kosedyrene i astronautversjon. Jeg kjøpte meg en slik da jeg var i Sydney 😀

To the Moon and back

Ett av mine tidligste astronomiminner, er måneformørkelser. Jeg husker faren min og jeg stod opp midt på natten for å få med oss fenomenet da jeg var liten. Den røde fargen som dukker opp ved totale måneformørkelser har alltid fascinert meg. Jeg syns fortsatt det er litt magisk å se på en måneformørkelse.

Bilde: Pixabay

Jeg syns også det er spennende å tenke på hvordan det ville vært å reise til Månen og stå der på den hvite overflaten med det beksvarte universet på alle kanter, og skimte Jorden i det fjerne. Da jeg var liten, viste faren min meg en original utgave av LIFE Magazine som farfar hadde kjøpt fra månelandingen i 1969, og som min far har spart på. Bladet er proppfullt av store, flotte bilder fra månelandingen. I år fikk jeg bladet i bursdagsgave 😀

I det siste er det en annen måne jeg har fått litt dilla på (det er ganske mange å velge mellom, nærmere bestemt 182 stykker, så alle kan finne sin favoritt): Saturns lille måne Daphnis, ofte kalt «The Wave Maker». Den sirkulerer rundt i Saturns ringer, hvor den skaper synlige bølger i ringstrukturen.

Bilde: Cassini/NASA/ESA

Daphnis har inspirert følgende meme:

Et helt univers

En god del av astronomistudiet mitt har vært sentrert rundt kosmologi – lærer om universet som helhet. Det vi vet om universets utvikling er oppsummert i Big Bang-teorien, som sier at universet begynte i et bittelite tettpakket og varmt punkt, for så å utvide seg og kjøle seg ned etterhvert som tiden har gått. Teorien stemmer svært godt med det vi observerer i universet (med noen unntak).

Illustrasjon: Centre for Theoretical Cosmology

Én måte å studere universets historie på, er gjennom den kosmiske bakgrunnsstrålingen (som er tema for studieemnet AST5220 Kosmologi II). Jeg har skrevet en del om denne her.

Den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Figur: Planck/ESA

Det vi derimot ikke vet, er hva som vil skje i universets fremtid. Det skyldes at vi befinner oss i en svært spesiell tidsepoke i universets historie. Dette kan ses på grafen nedenfor, som illustrerer hvorvidt universet kommer til å utvide seg stadig raskere (blått), eller holde et jevnt tempo (lilla), eller avta (rød). Dette avhenger av universets geometri. Vi lever med andre ord i en veldig spennende og uviss tid!

Heldigvis har vi den kule Nintendo-karakteren Rosalina (også kjent som Rosetta i Japan) som våker over kosmos fra sitt Comet Observatory 🙂

* * *

Til slutt: Vil du lære mer om verdensrommet, og du er glad i fakta og statistikk, kan jeg anbefale Infographics Space og COSMOS: The Infographic Book of Space som jeg syns er superfine (jeg må skrive om disse etterhvert):

Eller så kan du sjekke ut de informative videoene til Kurzgesagt, som jeg har skrevet om her.

Det er garantert et eller annet jeg har glemt … Har du noen astronomiske favoritting du vil dele? 😀

Hovedbilde: bakgrunnsbildet viser Lagunetåken, også kjent som M8 (Michael Miller, Jimmy Walker)

Relaterte innlegg

Kommentarer

  1. Terje Høiesen sier:

    Gratulerer med 30 års dagen, når den måtte være ?
    Har stor glede av å følge deg på bloggen din Håper du fortsetter å blogge om universet i lang tid fremover.

    1. Tusen takk, Terje! Det er kjempehyggelig å høre 🙂

  2. Are sier:

    Universet er uendelig, alt fra galakser til kometer stjerner og måner som går i bane utsettes for påvirkninger som fører til forvitring og tilintetgjørelse!:)

    Alt fra astronauter til konstruktører eller kjemikere , fysikere eller bakkemannskap til før og etter kontrollører bidrar jo også!

    En rustrød solformørkelse viser vel et støv eller gassbelte rundt solen! Velger å tro at romfart er begynnelsen og slutten på noe fredelig jeg!

    Så får januarnatten være mørkeblå og juninatten lysebla stjernene er der likevel og oppgavene
    Utføres fra noen til enhver tid og lykke til med de!:)

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.