Det blir stadig blåst opp saker i mediene om nye, utrolige vitenskapelige funn. Ofte blir de gjenfortalt feil, eller de er resultatet av dårlige gjennomførte eksperimenter som ikke nødvendigvis forteller oss hva som er sant, eller resultatene er ikke blitt bekreftet.
Den ene uken er [sett inn navn på mat- eller drikkevare] bra for deg, mens neste uke har noen funnet ut at det forårsaker kreft. Mens uken etter kommer kanskje et motstridende resultat igjen. Og slik vingler det fram og tilbake, uten tilsynelatende å nå noen konklusjon, og det er ingen grunn til å tro på noen av påstandene som blir presentert.
Mediene har en svært lei tendens til å trekke frem enkeltstudier som ikke nødvendigvis er blitt bekreftet av andre forskere, og kanskje ikke godt nok utført, og det er derfor alt for tidlig å si om resultatet de bretter frem stemmer eller ikke. Aftenposten skriver at under halvparten av forskningsresultatene som publiseres i media ikke lar seg bekrefte! Men «funnene» gir oppsiktsvekkende overskrifter og mange klikk. Og det er vel det viktigste, eller?
Denne oppblåsingen av enkeltfunn er et problem fordi det gjør at folk mister tiltroen til vitenskap. Vinglingen mellom motstridende funn får det til å se ut som om forskere aldri klarer å finne ut av noe som helst, noe som kan skape grobunn for blant annet klima- og vaksineskepsis; temaer som i høyeste grad påvirker enhver av oss – og som det er forsket så mye på at det ikke er noe å lure på lenger. Man kan nok alltid finne minst én forsker som er uenig i det som anses som vedtatte sannheter innen ethvert fagfelt, og som har fått forskningsresultater som stemmer med sitt synspunkt. Men når antallet som er enige og som har fått like resultater seg imellom er overveldende, blir det ikke riktig å la begge de to synspunktene veie like tungt i en samfunnsdebatt. Ofte får begge sidene tale for seg som om de var likeverdige, eller bare den ene får uttale seg, og da er det ikke godt for kvinnen og mannen i gaten å si hvem det er de hører på – forskeren med sine egne synspunkter eller forskeren som har bred enighet innen fagfeltet sitt.
Den britiske talkshowverten John Oliver hadde nylig et svært viktig innlegg om nettopp dette temaet hvor han tar opp mange eksempler på hvordan vitenskapelige «funn» er blitt vridd i mediene for å skape spennende – og feilaktige – overskrifter (anbefales sterkt!):
Astrofysiker Neil deGrasse Tyson snakker ofte om viktigheten av «science literacy», som jeg har skrevet om tidligere. Vi trenger alle et visst realfaglig grunnlag slik at vi er i bedre stand til å sette spørsmålstegn ved alt vi blir servert av informasjon. Og vi trenger nok spesielt kunnskap om hvordan den vitenskapelige metoden fungerer, og om statistikk. Neil forteller:
Aftenposten har dedikert en egen side til vitenskapelige uvitenheter i media, i sin Uviten-spalte hvor en gjeng faste spaltister tar for seg «det de mener er mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk». Dette er en spalte det er verdt å følge med på for å få et innblikk i forskningens verden og problemene som oppstår i formidlingen av den.
Fysiker Vanja Morisbak skrev nylig en dystopisk vitenskapsnovelle, Nysgjerrighetens endelikt, om hva som skjer når folk mister troen på vitenskapen, og hvordan det kan påvirke fremtiden, som er svært interessant å lese.
Så hva kan vi gjøre med dette? Hvordan kan vi få media til å ta vitenskapen og sitt samfunnansvar på alvor, i stedet for å la innholdet drives av salg/klikk og uvitenhet? Trenger vi flere journalister med realfaglig bakgrunn, eller vil profitten ende opp med å styre hva som havner i media og hvordan det vinkles uansett?
Hva syns du om hvordan vitenskap ofte blir fremstilt i media? Tror du på alt som står der?
Hovedbilde: Pixabay
