Jente, 29, søker venn, rundt 14 milliarder å gammel, av (muligens) uendelig utstrekning og sånn passe hemmelighetsfull. Universet, hører du meg?
Da jeg var yngre hendte det at jeg var ensom. Jeg følte meg ikke hjemme blant menneskene her på Jorda. Om kveldene satt jeg og så på stjernehimmelen og følte en tilhørighet med det tomrommet og mørket som befant seg der oppe. Stjernene glitret mot meg som ørsmå lyspunkter. Det ble et slags vennskap.
Jeg visste ikke så mye om universet da. Jeg hadde noen planetbøker og et ustabilt teleskop som jeg så på Månen med. Men jeg begynte å lure på hva mer som var der ute, i mørket mellom stjernene. Hva skjulte seg der?
For mange oppleves nok universet som noe svevende og fjernt. Kanskje vet man ikke hvordan universet henger sammen eller hva man skal tenke om universet. Ja, hva skal man egentlig tenke om universet?
Det største som finnes
Universet er utfordrende. Både å forstå og forholde seg til. Hvorfor eksisterer det i det hele tatt? Hvor kom det fra? Og hvordan skal vi fordøye at vi er så ubetydelige? At universet er så stort og vi så små? At livet er tilsynelatende meningsløst?
Jeg har slitt med disse tankene. Jeg har vært deprimert. Sånn sett burde jeg kanskje ha holdt meg lengst mulig unna alt som har med verdensrommet å gjøre.
Men det har jeg ikke gjort. Jeg har gjort det stikk motsatte.
Mitt studium handler om å bli bedre kjent med universet. Vi er nå kommet forbi småprat-fasen, universet og jeg, og har beveget oss inn i en dypere samtale. Slik som venner har. Men det er ikke bare-bare å samtale med universet. Det er nokså beskjedent og gir ikke slipp på hemmelighetene sine bare ved at jeg spør. – Hva er egentlig mørk materie? spør jeg. Universet stirrer tomt tilbake på meg. Noen ting må jeg visst finne ut av på egenhånd.
Jakten på svar
Hverdagen min bruker jeg på å regne på universet, simulere det, skrive det, designe det, filosofere det. Jeg strekker ut en hånd. Jeg prøver å finne ut og forstå.
For det er jo så deilig med ting vi kan forstå! Og universet gir faktisk mening. Det oppfører seg ikke helt vilt. Det er nemlig slik at det som befinner seg der ute oppfører seg etter fysikkens lover og regler. I de fleste tilfeller oppfører objektene i universet seg mye mer ekstremt enn objekter her på Jorda, men fysikken som ligger bak er utrolig nok den samme. Å bruke fysikk til å beskrive det som skjer ute i verdensrommet kalles astrofysikk.
Med tiden har jeg innsett at jeg er utrolig heldig. Jeg får leve og oppleve universet! Alt det vakre, enorme, utrolige, mystiske og skumle som finnes der ute. Om det så bare er for en liten stund. Denne sjansen må jeg gripe. Jeg vil finne ut hvorfor universet er som det er. Det blir en vei ut og videre fra de vanskelige tankene.
Sannsynligvis vil jeg aldri lære universet helt å kjenne. Det viser en viss motvilje mot det å skulle være vennen min, merker jeg. Universet liker seg kanskje best alene. Det er ikke sikkert det er mulig å finne ut alt om det, selv med de beste teleskopene som kan lages. Det vil alltid dukke opp nye spørsmål og svar å strekke meg etter, og som universet ikke vil gi meg. Men jeg har allerede kommet langt. Det er bare å fortsette. Og nå har kanskje jakten – vennskapet – blitt viktigere enn selve svarene.
* * *
Dette blogginnlegget ble skrevet som en del av studieemnet MNKOM4000 Formidling og vitenskapsjournalistikk. Gjennom å ta dette emnet håper jeg at jeg kan bli bedre på å vise deg hvor fantastisk universet er og hvorfor du burde bli bedre kjent med det. Kanskje jeg kan gjøre universet litt mindre svevende og fjernt? Litt mindre vanskelig å forholde deg til? Dette semesteret skal jeg forsøke å gjøre universet jordnært.
Hovedbilde: Hubble Ultra-Deep Field
