Astronomien kryr av innflytelsesrike mannlige astronomer. Men hva med kvinnene? Jeg tar for meg kvinner som har bidratt til astronomihistorien, og denne gang skal det handle om en skikkelig superstjerne, Cecilia Payne-Gaposchkin.
Endelig er det tid for fjerde del av denne innleggsserien om bemerkelsesverdige astronomikvinner! 😀 Denne gangen skal det handle om en kvinne som faktisk har vært en viktig del av den ene prosjektoppgaven jeg har jobbet med dette semesteret og som oppdaget hva stjerner faktisk består av, nemlig Cecilia Payne-Gaposchkin.
_(3).jpg)
Cecilia. Bilde: Smithsonian Institution
Cecilia ble født i 1900 i England. Da hun var 19 år gammel fikk hun et stipend slik at hun kunne studere ved eliteskolen Cambridge University. Der studerte hun botanikk, kjemi og fysikk. Etter å ha hørt et foredrag av fysikeren Arthur Eddington hvor han snakket om sin berømte ekspedisjon for å teste Einsteins relativitetsteori ved å studere stjerners posisjon nær Solen under en solformørkelse, fikk Cecilia vekket en interesse for astronomi.
Etter å ha fullført studiene i Cambridge, fikk ikke Cecilia noen grad, noe kvinner ikke fikk på den tiden. Hennes eneste arbeidsmulighet i England var å bli lærer. Skulle hun fortsette med forskning og med astronomi, måtte hun dra til USA. Og det var akkurat det hun gjorde.
Cecilia dro til Harvard, som var den ledende institusjonen innen astronomi i USA på den tiden. Der studerte hun stjernespektre for å finne ut hva stjerner er bygd opp av, og om det er noen sammenheng mellom ulike spektralklasser (stjernetyper) og temperatur (noe hun kom til å vise at de hadde):
Spektre fra ulike stjerner, klassifisert etter bokstavene B, A, F, G, K og M. Les mer om denne klassifiseringen i innlegget mitt om Annie Jump Cannon 🙂 Figur: Michael Briley, University of Wisconsin, Oshkosh
På den tiden trodde man at stjerner bestod av de samme elementene som jordkloden, ettersom jordkloden er blitt til fra «restene» etter Solens dannelse. Dette skulle Cecilia komme til bunns i – og endre vitenskapens syn på!
Ved Harvard tok Cecilia en doktorgrad under den kjente astronomen Harlow Shapley og i 1925 ble hun den første som fikk en doktorgrad ved Radcliffe College, som i dag er en del av Harvard University. Og hun gjorde ingen dårlig jobb – doktorgradsavhandlingen hennes er i ettertid blitt kalt «Undoubtedly the most brilliant Ph.D. thesis ever written in astronomy»!
Hva var det Cecilia fant ut i doktorgraden sin som var så fantastisk? Hun viste at Solen, alle stjernene og universet hovedsakelig består av hydrogen! Dette var i strid med hva forskerne trodde på denne tiden.
Det er ikke bare-bare å være ung og ny, og skulle utfordre virkelighetsoppfatningen til den eldre garden. Resultatet? Shapley, direktøren av Harvard-observatoriet og den ledende eksperten innen stjernespektra på den tiden, Henry Norris Russell (mest kjent for å ha utviklet Hertzsprung-Russell-diagrammet, samtidig som og uavhengig av Ejnar Hertzsprung), avslo det Cecilia hadde kommet frem til som «umulig» og presset henne til å nedtone funnet sitt. Cecilia endte med å skrive på slutten av avhandlingen sin at resultatet hennes sannsynligvis var feil …
Fire år senere skrev Russell selv en forskningsartikkel hvor han presenterte samme resultat som Cecilia fant (dog, han fant ut av det på en annen måte) og tok dermed all æren … Cecilia hadde hatt rett hele tiden!
Vi reprodusert faktisk en del av Cecilias forskning i det første prosjektet vi gjorde i AST4310 Strålingsprosesser i astrofysikk dette semesteret. Så hvis du er nysgjerrig på hva hun gjorde og hvordan hun gjorde det, kan det være spennende å ta dette emnet og gjøre det prosjektet 🙂
Cecilias vitenskapelige funn er illustrert i denne logoen 😀 Illustrasjon: Prateek Lala (brukt med tillatelse)
Det var enda to tilfeller hvor Cecilia hadde rett, men trakk tilbake konklusjonene sine i møte med sine overordnede som mente at hun måtte ta feil … Det må ha vært tøft å få resultatene sine avvist fra sine overordnede gang på gang. Og en stund ble situasjonen enda mer deprimerende for Cecilia. Hun ble satt til å organisere alle dataene som hadde akkumulert seg siden 1889, og ble dermed revet vekk fra sitt arbeid med stjernespektra. Men hun gjorde en fantastisk jobb: Hun systematiserte 3 millioner stjerner og oppdaget mange nye variabelstjerner som hun endte med å studere videre, et arbeid som hun også er blitt kjent for. Deretter ble hun satt til å redigere observatoriets publikasjoner, som tok mye av forskningstiden hennes …
Alt Cecilia gjorde, gjorde hun for en brøkdel av lønnen til menn i lignende stillinger. Til tider hadde hun knapt nok penger til mat. Hun kunne ikke undervise under sitt eget navn fordi presidenten ved Harvard nektet kvinner å ha faste stillinger og Cecilia fikk aldri bli vurdert til stillingen som direktør for observatoriet de gangene denne stillingen ble ledig. Men det var ingen andre universiteter som hadde en tilsvarende gullgruve med astronomiske data som Harvard hadde, så Cecilia ble værende slik at hun kunne forske videre på det som interesserte henne mest.
Cecilia. Illustrasjon: Sam Falconer
I 1934 giftet hun seg med den russiske astronomen Sergei Gaposchkin og fikk etterhvert tre barn. Hun holdt seg vitenskapelig aktiv hele livet, og ble ved Harvard hele sin karriere.
De ti første årene av karrieren jobbet hun under tittelen «teknisk assistent» for Shapley, frem til hun i 1938 omsider fikk tittelen «astronom». I 1956 ble Cecilia den første kvinnen som ble professor ved Harvards fakultet for «Arts and Sciences». Senere ble hun tildelt rollen som instituttleder av Harvards astronomiinstitutt, og ble dermed den første kvinnen som ledet et institutt ved Harvard!
Før hun døde, skrev Cecilia en selvbiografi, Cecilia Payne-Gaposchkin: An Autobiography and Other Recollections. Du kan for eksempel låne den hos Realfagsbiblioteket 🙂
Cecilia kjente faktisk den norske astrofysikeren Svein Rosseland, mannen som bygningen Institutt for teoretisk astrofysikk ved UiO holder til i er oppkalt etter. Han er nevnt i selvbiografien, sammen med mange andre kjente vitenskapsmenn fra den tiden, som for eksempel Einstein.
Asteroid 2039 Payne-Gaposchkin har fått navnet sitt etter Cecilia.
Vil du lese mer om Cecilia? Sjekk for eksempel ut Hydrogen Rules the Universe: Cecilia Payne-Gaposchkin and the Composition of Stars (Women in Science 48).
Til slutt et sitat fra Cecilia:
«The reward of the young scientist
is the emotional thrill of being the first person
in the history of the world
to see something or to understand something.
Nothing can compare with that experience.»
Tidligere innlegg i serien:
Hovedbilde: bakgrunnsbilde av Tim Park (brukt med tillatelse), fonten er Existence Light
