Du vet når det er én (eller flere) ting du har innmari lyst til å gjøre, men så må du fullføre mange andre (muligens kjedelige) ting før du kan ta deg tid – eller gi deg selv lov – til det? Velkommen til mitt liv som masterstudent.

I blant må frustrasjonene komme ut, slik at jeg kan gi slipp på dem og fokusere på andre ting. Så her er min frustrasjonsrekke som har bygd seg opp de siste ukene over det som frustrerer meg mest akkurat nå (nå blir jeg litt som vulkanen på bildet øverst) :

Når studieemner egotripper

Dette er greia: Jeg tar tre emner denne høsten (det er det som er normalt). Det ene emnet har jeg gledet meg til i flere semestre: AST4320 Kosmologi og ekstragalaktisk astronomi (kjent som «Ekstragalaktisk») <3 Det er fordi jeg syns galakser er kjempespennende og kjempevakre og det er dette jeg har lyst til å jobbe med i masteroppgaven min. Og endelig er jeg så heldig at jeg får ta dette emnet slik at jeg kan lære mer om dem! Eller …?

Som student bestemmes livet mitt av obligatoriske innleveringer. Får jeg ikke levert og bestått disse, kan det være det samme med resten (da får jeg ikke gå opp til eksamen). Derfor blir disse innleveringene alltid førsteprioritet.

Dette semesteret har jeg to studieemner som domineres av store, tidkrevende obligatoriske innleveringsoppgaver. Ekstragalaktisk er ikke ett av disse. Så hva blir resultatet? Jeg får knapt tid til å jobbe med Ekstragalaktisk i det hele tatt! 🙁

Vi ses om en stund, fine galaksen! Bilde: NASA, ESO , NAOJ, Giovanni Paglioli; Assembling, og prosessering: R. Colombari and R. Gendler

Jeg syns det er så urettferdig at arbeidsmengden i de ulike emnene ikke vektes likt! Lever professorene i fantasiverdener hvor de tror at jeg bare skal jobbe med deres emne? Eller tror de at det vi holder på med er kjempelett, slik at jeg skal skjønne alt med en gang og ikke trenge å bruke noe særlig tid på det? Eller at jeg som student ikke trenger å ha noe liv eller interesser utenom studiene?

Konklusjon: Livet mitt er mer eller mindre over. Det er alt for mye å gjøre nå, så to-dagers helg er det ikke snakk om å ha dette semesteret og stillingen min hos Realfagsbiblioteket har jeg nå måttet redusere kraftig, for det er ikke tid. Selv med 6-dagers arbeidsuke med full fokus på studiene, er det ikke nok tid til å gjøre alt det universitetet mener at jeg skal rekke å gjøre.

Og da blir jeg så frustrert. Da er ikke studiene givende og spennende lenger, men kjipt og energitømmende. Og det blir ikke tid til de tingene som gir meg glede og overskudd slik at jeg lettere kommer meg gjennom studiene, for da må alt handle om de slitsomme studiene hele tiden.

Jeg merker at i slitsomme perioder som den jeg er i nå, akkumuleres alle frustrasjonene fra hele studietilværelsen min seg til å gjøre meg SUPERfrustrert: Jeg irriterer meg over alle emnene som kunne vært gode, men som ikke var det, jeg irriterer meg over oppgavene, foreleserne, instituttet, fakultetet, utdanning generelt, realfag og meg selv som utsetter meg selv for alt sammen og som er sur og irritabel når jeg kommer hjem til fineste samboeren om kvelden fordi studiene frustrer meg sånn …

Denne tiden kunne jo vært fantastisk! Hadde jeg bare hatt tid til å gjøre alt som jeg burde gjøre og har lyst til å gjøre. Hadde det vært rom for tenkepauser og undring. Studietiden er jo fin også, den er bare så utrolig frustrerende akkurat nå. Det sies at første semester på master er noe av det tyngste man skal gjennom som student, og jeg lurer på hva poenget med at det skal være sånn: Har de som mål å presse oss til det ytterste for å sjekke om vi gir opp?

Jeg må si at jeg gleder meg veldig til å begynne med masteroppgaven neste år. Det blir selvfølgelig mye jobb det også, men da kan jeg i alle fall fordype meg i og konsentrere meg om det temaet jeg virkelig brenner for 🙂

Håper du får en fin helg! På meg blir det Blindern i alle fall én av dagene …

Hovedbilde: Wikipedia Commons