I går var jeg på Nationaltheatret og så stykket Konstellasjoner. Stykket er beskrevet på følgende måte:

Marianne er astrofysiker, Roland jobber med bier. De forelsker seg. Kjærlighetsforholdet favner spennet fra det nære og lille til det fjerne og store. Om man fikk muligheten til å prøve situasjoner i livet igjen og igjen – og igjen, ville utfallet da blitt et annet? Er noe i livet uunngåelig?

Marianne og Roland møter hverandre på fest. Marinne går bort for å slå av en prat. Hva kommer til å skje? Og: Hva har dette med kvantemekanikk å gjøre?

Men aller først: Hva er kvantemekanikk? Kvantemekanikk er den grenen av fysikk som beskriver de aller minste bestanddelene i universet, slik som partiklene atomer er bygd opp av. Ting viser seg å oppfører seg annerledes på denne skalaen enn det vi er vant med i hverdagslivet.

I kvantemekanikken opererer man med sannsynligheter. Vi kan ikke, på mikroskopisk nivå, forutsi noe med sikkerhet. En partikkel kan i teorien befinne seg hvor som helst, men har større sannsynlighet for å befinne seg noen steder enn andre. Det er altså et uendelig antall mulige utfall. Hvilket utfall vil inntreffe?

Konstellasjoner er inspirert av den såkalte «mange-verdener tolkningen» av kvantemekanikken. Denne tolkningen sier at for hvert valg vi gjør, vil alle mulige utfall utspille seg, men i forskjellige universer. Når Marianne går bort til Roland på fest er det mange mulige scenarioer som kan inntreffe: Det er mulig at han har kjæreste og ikke er interessert, at han nettopp har kommet ut av et lang forhold og ikke er interessert, at han er singel og ikke interessert, eller singel OG interessert, osv. Da vil det poppe opp en rekke parallelle universer: Ett hvor Roland har kjæreste, ett hvor han er nysingel, ett hvor han er singel, men hvor det aldri blir noe og ett univers hvor Marianne og Roland blir sammen. I hvert av disse universene vil hovedpersonene støte på nye valgmuligheter som gjør at universene splitter seg opp ytterligere til det er et uendelig antall parallelle universer hvor livet tar helt ulike vendinger. Og det er helt tilfeldig hvilke av disse mange universene vi får oppleve personlig.

I Konstellasjoner fikk vi se hva som skjer i hvert av disse tilfellene. I noen versjoner går Marianne og Roland hver til sitt allerede første kvelden, i andre versjoner blir de sammen, deretter er det versjoner hvor de er utro mot hverandre, andre versjoner hvor han frir og får nei, eller andre versjoner hvor han frir og hun sier ja.

«Mange verdener-tolkningen» høres ganske sær ut. Men den er visstnok en respektert tolkning blant mange. Fysikken utelukker nemlig ikke en slik tolkning av kvantemekanikken.

Men for meg oppstår det ganske mange spørsmål. Kvantemekanikken gjelder jo på et mikroskopisk nivå som ikke påvirker oss på makroskopisk nivå i noen nevneverdig grad, så hvorfor skal kvantemekanikken kunne påvirke dannelsen av uendelig mange gigantiske universer i hvert øyeblikk som våre liv kan utspille seg i? Og hva er det fysisk som skjer når ens livsløp splitter seg i flere individuelle løp? Nei, dette kan jeg ikke nok om, dessverre! Men det hadde vært artig å visst mer. Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har noen tanker rundt dette 🙂

Teaterstykket hadde siste forestilling denne helgen. Marianne ble spilt av Ågot Sendstad og Roland ble spilt av Erland Bakker. Det var et ålreit teaterstykke. Jeg likte ideen bak veldig godt. Når man satt der ble det jo ganske repetitivt til tider, men det er jo det ideen bygger på. Det må ha vært en utfordring for skuespillerne: Stadig nye versjoner av de samme scenene som var litt annerledes enn den forrige og de hyppige hoppene mellom helt forskjellige konklusjoner og sinnsstemninger – glede, likgyldighet, sinne.

Det var et interessant teaterstykke, for det får en til å tenke over valgene man gjør og konsekvensene som følger dem. Det er artig å tenke på hvordan livet kunne vært dersom bare en liten detalj hadde vært annerledes. Men det er også litt skummelt, på en måte. Jeg har det jo så bra nå – tenk om jeg hadde valgt litt annerledes: Hvor ille kunne det gått? Men jeg blir fort litt rar av å tenke for mange slike tanker. Og det vil være handlingshemmende å skulle å tenke grundig over hva et valg vil føre til av senere valg og konsekvenser hele tiden. Livet får bli som det blir, denne éne gangen.

ROLAND: Men hvis alle avgjørelsene jeg har tatt eller ikke tatt allerede eksisterer, hva er da meningen med at jeg …
MARIANNE: Det er ikke noen mening.

Så hva er budskapet med teaterstykket, hvis det kan sies å være noe? At alt kan skje, og det er begrenset i hvilken grad vi kan kontrollere det. Til syvende og sist har ikke livene våre noen mening, og det eneste vi kan gjøre er å gjøre det beste ut av det livet vi har. Det er allerede min filosofi 🙂

Til slutt en liten videosnutt om forestillingen:

Har du sett forestillingen? Hva syntes du?

Bilder: Nationaltheatret