Vi har sett enda et teleskop, og prosjektet mitt har tatt en ny vending!
Ettermiddagen
Det eneste som stod på programmet denne dagen var en omvisning på CHARA-teleskopet, eller rettere sagt: The CHARA Array. CHARA er et optisk interferometer som består av seks teleskoper med størrelse på 1 meter hver. CHARA er det teleskopet i verden med størst optisk oppløsning i det nær-infrarøde området. Slik er det satt opp:
Bilde: Georgia State University.
Chara-teleskopene. Bilde: National Optical Astronomy Observatory.
Morgenen + kvelden
På prosjektfronten har det skjedd en del siden sist! Jeg skrev kort i forrige innlegg om hva prosjektet mitt skal handle om. Men i dag fikk jeg tilbakemelding fra enda en instruktør og han hadde ambisiøse ideer som passet veldig bra med hva jeg egentlig hadde lyst til å gjøre! For jeg ønsket meg et litt mer utfordrende og vitenskapelig prosjekt enn det prosjektet jeg endte opp med. Og nå får jeg det som jeg vil! Jeg trengte bare at en gæren nok fyr kunne ha tro på det kunne la seg gjennomføre i praksis 🙂 Det nye prosjektet blir som følger:
I stedet for å se på M33, skal jeg se på M31 (Andromedagalaksen) som er større og nærmere oss. Jeg skal bruke en oppsetning på teleskopet som gjør at hele M31 kommer med i bildet. Hadde jeg brukt oppsetningen vi har brukt hittil når vi har tatt bilder med 16″-teleskopet, ville maksimum halvparten av M33 fått plass i bildet, og mye mindre av M31.
Så hva er fordelen med å se på M31 i stedet for M33? Det er helt klart en fordel å kunne se hele galaksen når jeg skal studere den litt nærmere (for jeg har ikke observasjonstid nok til å lage en mosaikk). Og ikke minst: M31 er vridd i forhold til oss slik at vi ser den litt fra siden i stedet for rett ovenfra, slik som vi gjør med M33. Andromeda ser slik ut (noen gjenkjenner den sikkert som en av standardbakgrunnene på Mac-en sin):
.jpg)
Andromedagalaksen. Bilde: Adam Evans.
Det betyr at stjernene som går i bane rundt galaksesenteret har en radiell hastighet i forhold til oss. På den ene siden av galaksen vil stjernene bevege seg vekk fra oss, mens på den andre siden av galaksen vil stjernene bevege seg mot oss ettersom de går i bane. Denne hastigheten kan jeg måle. Da kan jeg måle hastigheten til stjernene i ulike avstander fra galaksesenteret og tegne en graf over dette. Dette kan jeg sammenligne med en graf som viser hva vi teoretisk sett forventer oss at farten skal være. Det vi vil se da er at det er stor uoverensstemmelse mellom disse to grafene:
Galaksekurve. A = forutsagt av teori, B = observert. Bilde: Phil HIbbs (fargene er justert).
Hva kan det skyldes? Svaret er: Mørk materie! Den øverste kurven har den formen fordi det er mye mer materie i galaksen enn det vi kan se. 🙂 Og det hadde det vært ordentlig kult å måle selv!
Det er også et par andre tekniske ting jeg skal gjøre som del av M31-prosjektet, men det kan jeg komme tilbake til senere når det faktisk er gjort.
To av instruktørene mine var noe uenige om jeg skulle beholde mitt opprinnelige prosjekt eller begi meg ut på det nye forslaget, så han som var mest skeptisk skrev en «for og imot»-liste 🙂
Siden jeg ikke hadde noen observasjoner å gjøre denne kvelden, ble det mer research til prosjektet mitt. Observasjonene mine vil ikke være i boks før i slutten av uken, som betyr at det kommer til å bli litt stress med å analysere datene før prosjektet skal være ferdig og presenteres på lørdag formiddag. Så jeg må gjøre klart alt jeg kan gjøre uten observasjonell data innen den tid.
Hovedbilde: Georgia State University
